Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    T-skjorter
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Landet Mars Polar Lander i en canyonvegg?

Av Erik Tronstad

 

Artikkel publisert i Kortnytt, nummer 2000-003, 07.01.2000 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Dette skal ha blitt hevdet av en anonym kilde ved Lockheed Martin Astronautics, bedriften som bygde romfartøyet. Ifølge kilden mener involverte i prosjektet at romfartøyet prøvde å lande i sideveggen til en liten canyon, men skled nedover veggen og ble ødelagt.

Denne canyonen var, ifølge kilden, ukjent for prosjektmedlemmene frem til midten av desember 1999. Først da ble området kartlagt med laserhøydemåleren om bord i Mars Global Surveyor, og man fikk detaljerte topografiske data for landingsområdet. Denne lasermåleren har allerede kartlagt betydelige deler av Mars-overflaten med meget stor nøyaktighet.

De nye kartene man har laget ut fra disse målingene, viser at det går en canyon gjennom noe av den delen av landingsområdet der man nå holder det for mest sannsynlig at Mars Polar Lander kom ned. Bunnen av canyonen ligger 1-1,3 km lavere enn kanten av den.

Canyonen dekker imidlertid under halvparten av det beregnede landingsområdet. Resten er forholdsvis flatt med langstrakte, opptil 200 m høye åsrygger. Et annet problem med denne teorien er at den ikke gir noen forklaring på hvorfor man aldri mottok noen radiosignaler fra de to penetratorene, Amundsen og Scott, som skulle ha blitt koblet fra Mars Polar Lander og landet helt separat.

Tidligere er det blitt meldt at de siste banedataene man har fra Mars Polar Lander, tyder på at det var omtrent 50 % sjanse for at penetratorene var på vei mot et krater. Der er det større sannsynlighet for at de kan ha truffet steiner eller fjellgrunn, enn det er om de landet utenfor et krater. Derfor kan man godt tenke seg scenarioer hvor alt teknisk utstyr i de tre romfartøyene virket helt perfekt, men at de landet på uheldige steder.

Andre mener at grunnen til at man aldri hørte noe fra noen av de tre, er at noe teknisk har gått galt etter at man mottok de siste radiosignalene fra Mars Polar Lander. Like etter dette skulle landingsfartøyet, med de to penetratorene, kobles fra en modul de hadde vært festet til under hele overfarten fra Jorden. Dersom for eksempel den frakoblingen gikk galt, ville det blitt umulig å gjennomføre de planlagte landingsforsøkene for alle tre romfartøyene.

Mars Global Surveyor startet 16. desember 1999 en meget detaljert kartlegging av det planlagte landingsområdet for Mars Polar Lander. Omtrent hele området er nå dekket med bilder med høyest mulig oppløsning. Man har ingen mulighet for, og forventer heller ikke, å kunne se landingsfartøyet direkte, selv om det skulle ha landet normalt. Man håper imidlertid i beste fall å kunne skjelne gråtoner som er såpass forskjellige fra de umiddelbare omgivelsene at det kan være skyggen av landeren ved lav solvinkel, eller å se refleksen fra fallskjermen på bakken. Hittil har man ikke sett noe som helst på disse bildene som kan tolkes å være Mars Polar Lander.

Denne kartleggingen er ennå ikke helt avsluttet. Fremdeles arbeider man også med å endre anslaget for det mest sannsynlige landingsområdet, basert på nye data om Mars-atmosfæren fra Mars Global Surveyor. Forholdene i atmosfæren vil jo selvsagt ha påvirket Mars Polar Landers ferd gjennom den.

Ennå fortsetter man, dog langtfra kontinuerlig, å lytte etter signaler fra Mars Polar Lander. Likeledes gjør man også spedte forsøk på å sende kommandoer til landingsfartøyet. Dette arbeidet vil ventelig bli avsluttet i nær fremtid. Så lenge dette pågår, vil NASA neppe offisielt erklære Mars Polar Lander som tapt.

 
Forrige Kortnytt | Neste Kortnytt | Alle Kortnytt 2000
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.