Konstruksjonssvakhet ved Mars Polar Lander?

Av Erik Tronstad

Tidligere denne uken dukket det opp utsagn om at Mars Polar Lander alt fra starten av kan ha vært dømt til å mislykkes, på grunn av en konstruksjonssvakhet. Kilden til meldingen var en anonym person ved NASAs Jet Propulsion Laboratory (JPL), som har ansvaret for dette prosjektet. Utsagnene fra denne personen er nå indirekte bekreftet av navngitte personer ved JPL.

De tre landingsbeina på Mars Polar Lander var utstyrt med sensorer som skulle registrere når ett av beina tok Mars-overflaten. Det skulle utløse et signal med beskjed om å stoppe landingsrakettmotorene. Nå ser man for seg at dette signalet kan ha blitt gitt alt idet beina ble foldet ut, høyt over Mars-overflaten.

Etter å ha falt ned gjennom Mars-atmosfæren med varmeskjoldet som «bremsemekanisme» til omtrent 7300 m over Mars-overflaten, skulle fallskjermen ha foldet seg ut. Noen sekunder senere skulle varmeskjoldet ha koblet seg fra. Ytterligere 16 sekunder senere skulle så de sammenfoldede landingsbeina ha svingt ut i landingsposisjon.

I rundt 1800 m høyde skulle fallskjermen vært koblet fra. Fallhastigheten skulle da vært om lag 80 m/s (knapt 300 km/h). Bare et halvt sekund senere skulle bremserakettmotorene ha startet og bremset ned hastigheten slik at romfartøyet kunne lande mykt på overflaten.

Idet første landingsbein tok overflaten, ville den nedre delen av det støtabsorberende beinet bli presset litt sammen. En liten føler skulle ha merket dette, og så sendt signal til datamaskinen om å stoppe bremserakettmotorene.

Under prøver gjort for en av granskingskommisjonene som undersøker hva som kan ha skjedd med Mars Polar Lander, skal man ha oppdaget en mulig svakhet i denne prosessen. Idet landingsbeina foldes ut, kan de ha gjort det med såpass kraft at nedre del av beina er blitt presset litt oppover, omtrent som ved en landing. Dermed kan føleren som skal registrere landing, alt da ha «trodd» at landingen hadde skjedd. Følgelig ville bremserakettmotorene ikke ha startet, eller blitt slått av om de var i virksomhet. Mars Polar Lander ville i så fall ha falt fritt de siste flere hundre metrene til overflaten, og krasjet mot den.

Den anonyme kilden til disse opplysningene skal også ha hevdet at man gjentatte ganger har greid å gjenskape denne feilsituasjonen i senere tester med utstyr på bakken. Dog har det også hendt at testene har forløpt normalt. Derfor er det ikke gitt at det er dette som skjedde med Mars Polar Lander.

På tidligere myklandingsfartøyer, både på Månen og Mars, har NASA utstyrt dem med radarer som kontinuerlig har målt avstanden til bakken. Når radaren «så» at romfartøyet var noen få meter over bakken, ble så bremsemotoren slått av. Denne løsningen ble altså ikke brukt for Mars Polar Lander, selv om romfartøyet faktisk hadde en landingsradar.

Grunnen til at feilen ikke ble oppdaget i prøver før oppskyting, skal ha vært at prøvene ble gjort av forskjellige grupper. Den første gruppen testet sekvensen hvor utfoldingen av landingsbeina inngikk. Den la aldri merke til at databitet som sa at romfartøyet var landet, var blitt satt etter utfoldingen av landingsbeina. Før gruppen som testet selve landingen startet sine forsøk, ble datamaskinen «nullstilt». Samtidig ble indikatorbitet nullstilt, og man oppdaget ikke at det allerede indikerte landing.