NASAs beslutning om CGRO

Av Erik Tronstad

NASA har besluttet å styrte Compton Gamma Ray Observatory (CGRO) i havet, slik vi meldte i Kommer NASA til å styrte CGRO i havet? (Kortnytt 2000-054). Dette skal skje «ikke tidligere enn 1. juni 2000».

En av de tre gyroene om bord sviktet 6. desember 1999 (se NASA vurderer å styrte CGRO i havet (Kortnytt 2000-010)). Svikter ytterligere én, kan man ikke lenger på en sikker måte kontrollere CGROs stilling i rommet. Følgelig har man heller ikke kontroll på hvilken retning rakettmotorene om bord peker, og man blir ute av stand til å foreta sikre banemanøvrer med satellitten.

CGRO er den tyngste sivile satellitten USA har skutt opp. Det meste av satellitten vil brenne opp når den raser ned gjennom atmosfæren. De fleste bitene som overlever, vil være på størrelse et sted mellom et sandkorn og en peanøtt. Deler av CGRO består imidlertid av titan, som man regner med vil falle ned i større biter. Dersom man ikke kan kontrollere hvor CGRO skal falle ned, er det en viss sjanse for at biter fra den kan falle ned i områder hvor de kan skade eiendom og i verste fall mennesker. Dette er grunnen til at NASA ønsker å få CGRO ned mens man ennå er sikre på å kunne kontrollere satellitten.

Frem til CGRO styres ned i atmosfæren, arbeider man også med å utvikle andre metoder for å kontrollere satellitten enn bare med gyroer.

Når tiden kommer for å få CGRO ned, vil det skje gjennom fire motoravfyringer, hver med omtrent ett døgns mellomrom. Etter hver avfyring vil den nye banen bli nøyaktig bestemt. Videre vil man vurdere ytelsen til motorene om bord. Motorytelsen er avhengig av trykket drivstoffet har før det kommer inn i motorene. Motorene har ulik ytelse fra gang til gang fordi hver avfyring forbruker drivstoff, noe som reduserer trykket i drivstofftankene.

CGRO vil bli styrtet i Stillehavet omtrent 4000 km sydøst for Hawaii, ved 120° V. Restene etter satellitten forventes å bli spredt over et område som er omtrent 25 km bredt og 1550 km langt.

Selv om det er en del drivstoff igjen i tankene om bord i CGRO, er dette ikke nok til å få satellitten opp i en bane som er høy nok til at levetiden forlenges vesentlig. Det kunne vært en alternativ mulighet, for å la CGRO fortsette sine vitenskapelige observasjoner. Hadde man kunnet får CGRO opp i en høy nok bane, kunne man ha satset på at fremtidige generasjoner for eksempel kunne ha hentet satellitten ned på en kontrollert måte.

CGRO har oppdaget over 400 gammakilder, og dermed tidoblet antallet slike kilder astronomene kjenner til. Videre har satellitten observert over 2500 gammautbrudd. Før CGRO ble skutt opp, hadde man bare observert omtrent 300 slike utbrudd. Før CGRO var det mange sider ved disse utbruddene men ikke visste noe om. Observasjonene CGRO har gjort av gammautbrudd, har nærmest ført til en revolusjon i astronomenes kunnskaper om dem og hva som forårsaker dem.