Nye opplysninger om Apollo 13, 30 år etter

Av Erik Tronstad

Ved 4-tiden om morgenen norsk tid 14. april 1970 (for 30 år siden i dag) eksploderte en oksygentank om bord i serviceseksjonen på Apollo 13, som da nesten var fremme ved Månen. Dermed startet et av de store dramaene så langt i romfartens historie, som heldigvis endte godt.

Etter eksplosjonen var det av stor betydning å få endret banen til Apollo 13 til en såkalt fri returbane. Det var en bane som ville brakt Apollo 13 på rett kurs mot Jorden, selv om ingen flere større banejusteringer deretter var blitt foretatt. I utgangspunktet hadde Apollo 13 en annen bane, som ville bommet på Jorden med 64 000 km. Dersom denne banen var blitt fulgt videre, ville Apollo 13, med døde astronauter om bord, kretset rundt Jorden i en meget langstrakt bane i all overskuelig fremtid.

Nye baneberegninger, gjort nå i forkant av 30-årsdagen, viser at Apollo 13 likevel ikke ville endt i et evig kretsløp rundt Jorden, selv om endringen til fri returbane hadde mislyktes. Beregningene tar utgangspunkt i banen Apollo 13 hadde like før eksplosjonen. Etter å ha svingt bak Månen, ville Apollo 13 kommet tilbake mot og passert vel 4200 km fra Jorden, ikke 64 000 km fra.

Den nye og lavere passeringsavstanden, som de nye beregningene viser, har vakt oppsikt. «Alle» har i alle år «trodd» på tallet 64 000 km. Nærmere undersøkelser viser imidlertid at ingen i dag aner hvem eller hvor det høye tallet opprinnelig stammer fra.

De nye beregningene viser at Apollo 13, etter passeringen vel 4200 km fra Jorden 18. april 1970, ville begitt seg bort fra planeten vår igjen. Romfartøyet ville beveget seg lenger bort enn Månen, helt til en avstand av nesten 573 000 km, som ville blitt nådd 27. april 1970. På det tidspunkt ville astronautene vært døde. Da eksplosjonen inntraff 14. april, hadde de nok oksygen for 8-10 døgn, mat og vann for enda kortere tid.

En ny passering av Jorden, denne gang i omtrent 2500 km avstand, ville kommet 6. mai. Rundt 9. mai ville Apollo 13 passert mindre enn 50 000 km fra Månen, og fått banen sin endret merkbart. Et nytt apogeum ville blitt passert 13. mai, før kursen igjen ville blitt satt i retning Jorden. Denne gang ville imidlertid romfartøyet vært på kollisjonskurs med Jorden.

Vel 5 uker etter eksplosjonen, 20. mai 1970, ville Apollo 13 rast inn i jordatmosfæren. Vinkelen inn mot jordatmosfæren ville vært så skarp at romskipet ville blitt ødelagt av høy retardasjon (g-belastning) og av varmeutviklingen.

Du finner hele historien om Apollo 13-ferden i artikkelen 20 år siden Apollo 13-dramaet: «Houston, vi har et problem...» i Nytt om Romfart nummer 75, 1990, sidene 64-69.