Uventet resultat fra Galileos Amalthea-passering

Av Erik Tronstad

To bilder av Amalthea tatt av Galileo 12. august 1999 (til venstre) og 26. november 1999 (til høyre). Det store nedslagskrateret til høyre har en diameter på rundt 40 km. Ute til venstre ses et omtrent 50 km langt lyst område. Kanskje er det materiale som ble slynget ut under dannelsen av et av de mange kratrene på overflaten. På begge bildene kommer sollyset inn omtrent fra venstre og nord er opp. Legg merke til at nordpolområdet mangler på det høyre bildet. Området lå helt i kanten av kameraets synsfelt, da bildet ble tatt. (NASA)

Mathilde fotografert fra NEAR Shoemaker i juni 1997. (NASA)

Tirsdag 6. november 2002 foretok Galileo en nærpassering av Jupiter-månen Amalthea (se Galileo passerte nær Amalthea (eRomfart 2002-133)). Et hovedformål med passeringen var å måle månens masse. Nå foreligger de foreløpige resultatene, og de er uventede.

Den gjennomsnittlige tettheten til Amalthea viser seg å være omtrent den samme som vannis, atskillig lavere enn forventet. Det betyr langt fra at månen er en stor isklump. Man har ingen indikasjoner fra andre observasjoner av Jupiter-systemet på at Amalthea hovedsakelig består av is.

Forskerne mener Amaltheas lave tetthet skyldes at månen ikke er ett fast legeme, men en «haug» eller «sky» av separate faste legemer, «blokker», som er gravitasjonelt bundet til hverandre. Amaltheas uregelmessige form og lave tetthet tyder på at månen er blitt smadret i mange biter, som nå holder seg samlet ved deres gjensidige tiltrekningskraft på hverandre. Mellom dem er tomrom, der bitene ikke passer sammen. Sannsynligvis er det store blokker eller større biter som bare berører hverandre, men som ikke er presset hardt sammen. Faktisk ser det ut til å være mer tomrom i Amaltheas totale volum, enn det er faste legemer.

Lengden på Amalthea er omkring 270 km, bredden omtrent halvparten av dette. Månen har ikke tilstrekkelig stor masse til å presse seg selv til kuleform, slik som større måner og Jorden gjør.

Selv om oppdagelsen var noe uventet, representerer den ikke noe nytt i Solsystemet. I juni 1997 passerte det ubemannede romfartøyet NEAR Shoemaker omtrent 1200 km fra asteroiden Mathilde (se notisen NEAR passerer asteroiden Mathilde i Smånytt om Romfart nummer 4, 1997). Målinger av dens masse og volum viste at asteroidens gjennomsnittlige tetthet bare er rundt 1,3-1,4 g/cm³. Andre observasjoner viser at overflaten består av silikater. Den eneste forklaringen på at et legeme av silikater kan ha så lav tetthet, er at det består av løse steinblokker med mellomrom.