Mer om tapet av Columbia og dens besetning

Av Erik Tronstad

Fargekodet bilde fra amerikanske, bakkebaserte værradarer. Den langstrakte skyen inni den hvite ellipsen skyldes innvirkninger oppløsningen av Columbia hadde på atmosfæren over de østlige delene av Texas, omtrent rett nord for Houston. (NOAA/NWS)

I løpet av det siste døgnet er det, blant all medieviraken omkring den tragiske Columbia-ulykken, kommet frem noen flere faktiske opplysninger.

De to bane­manøv­rer­ings­motorene i Columbia ble startet klokken 14.15 norsk tid i går, lørdag 1. februar 2003, litt over én time før romfergen skulle ha landet ved Kennedy-romsenteret. Dette var helt i henhold til planen. Columbia var da 283 km over Det indiske hav, vest for Australia. Motoravfyringen reduserte Columbias banehastighet med 270 km/h, nok til etter hvert å redusere fergens banehøyde så mye at den kom ned i atmosfæren.

Klokken 14.44 var Columbia nede i 120 km høyde, der man offisielt regner det som at romfergen kommer inn i atmosfæren. Hastigheten var rundt 28 000 km/h (25 mach). Columbia befant seg da over det sydlige Stillehavet, omtrent 8100 km fra Kennedy-romsenteret.

I 75 km høyde, klokken 14.49, begynte Columbia på den første av flere S-formede svinger til høyre og venstre. Formålet med svingene er å redusere hastigheten.

Klokken 14.53 passerte Columbia inn fra Stillehavet, over kysten av California, på vei østover og innover USA. På dette tidspunkt mistet man telemetridata fra noen sensorer i venstre vinge. Man fikk ikke lenger data om temperaturen i vingens hydrauliske system. Hydraulikken brukes til å bevege aerodynamiske flater i vingens bakkant.

Frem til dette skjedde, så ferden ut til å forløpe helt etter planen. Man hadde ingen indikasjoner på at noe var galt.

Slik ser undersiden på en romferge ut, i dette tilfellet Atlantis. Mellom de to røde "hjørnene" nede, er nedre festepunkter for den utvendige drivstofftanken. Flytende okysgen og hydrogen pumpes fra rør i tanken og inn gjennom koblinger her. Etter at tanken er koblet fra, skyves to luker med varmeisolerende fliser over disse tilkoblingspunktene. De to mørke rektanglene som ses lenger opp, er lukene over hjulbrønnene til de to hovedlandingshjulene. De to røde merkene nesten fremme ved nesen angir fremre festepunkt for den utvendige drivstofftanken. (NASA)

Nærbilde av undersiden av høyre vinge på Endeavour. På dette bildet kan man se skillene mellom de enkelte varmeisolerende flisene på undersiden. (NASA)

Klokken 14.56 fikk man telemetridata som rapporterte om økte temperaturer i venstre hovedlandingshjul og hjulets bremser. Dette landingshjulet var svingt opp og skjult i en hjulbrønn inne i vingen.

Klokken 14.58 mistet man telemetridata fra sensorer som inntil da hadde rapportert om temperaturer i et område av venstre ving.

Klokken 14.59 mistet man telemetridata om temperatur og trykk i begge dekkene på venstre hovedlandingshjul.

Klokken 14.59.22 mistet man radiokontakten med astronautene i Columbia. Samtidig opphørte all overføring av telemetridata. Romfergen var da i vel 60 km høyde og fløy med en hastighet på vel 20 000 km/h (18 mach). Det var bare 16 minutter igjen til romfergen skulle ha landet ved Kennedy-romsenteret.

Rett før man mistet kontakt med romfergen, skal bakkekontrollen i Houston ha gitt beskjed opp til Columbia om at «vi har sett dataene om landingshjulene deres». Det siste som ble hørt fra romfergen, var et bekreftende «Roger», på at de hadde mottatt meldingen fra bakken. Så forsvant radiokontakten. Fra Houston ble Columbia anropt flere ganger, uten at det kom noe svar.

Klokken 15.14 ga lederen for tilbakevendingen, Leroy Cain, ordre om at alle i bakkekontrollen skulle finne frem nødplanene sine og begynne å arbeide etter dem. Disse prosedyrene trådte i virksomhet klokken 15.16.

På de første ferdene i romfergeprogrammet var romfergen uten radiokontakt med bakken fra en høyde på omtrent 81 km og ned til 50 km. Perioden uten radiokontakt varte i omtrent 16 minutter. Årsaken er at gasser rundt romfergen oppvarmes så mye at de ioniseres, og danner et lag rundt romfergen som radiobølger ikke kan trenge gjennom.

I  Syv omkom da Columbia brant opp under tilbakevending (eRomfart 2003-020) skrev jeg at man aldri fikk kontakt med Columbia etter perioden uten radiokontakt. De første meldingene i går gikk ut på at det var dette som hadde skjedd. Nå ser det ut til at det er feil at Columbia hadde noen periode uten radiokontakt med bakken, inntil den gikk tapt klokken 14.59.22.

Det er fremdeles korrekt at det er en lang periode hvor en romferge ikke kan kommunisere direkte med bakkestasjoner. Likevel kan den ha kontinuerlig radio- og telemetrikontakt med kontrollsenteret under hele tilbakevendingen. Grunnen til det er satellittene i Tracking and Data Relay Satellite System (TDRSS), som går i geostasjonære baner, omtrent 36 000 km over ekvator.

Bak og over romfergen, i dens «kjølvann», vil det være en åpning i skyen av ioniserte gasser rundt romfergen. Gjennom den åpningen kan radio- og telemetrisignaler sendes opp til TDRS-satellitter, og derfra ned til bakken. Radiosignaler fra bakkekontrollen går motsatt vei.

Ut fra det lille som foreligger om radiokommunikasjonen med Columbia frem til den forsvant klokken 14.59.22 i går, synes det klart at man hadde kontakt i den perioden hvor det tidligere var kommunikasjonsavbrudd.

Idet Columbia kom inn over California, ble den observert av blant andre en astronom. Han sier han så at deler løsnet fra romfergen alt på dette tidspunktet, og begynte å lage sine egne røykspor. Dette var rett etter at man i Houston begynte å se unormale telemetridata og begynte å miste telemetridata.

Videobilder fra oppskytingen av Columbia synes å vise at det faller et objekt fra den utvendige drivstofftanken, som treffer venstre vinge. Saken ble nærmere undersøkt mens Columbia var i rommet. Ekspertene på disse tingene mente dette ikke representerte noen fare for romfergen eller astronautene. Ovenfor nevnte Cain ble spurt om dette på en pressekonferanse så sent som fredag 31. januar 2003, dagen før landingen. Han gjentok da at man hadde undersøkt dette, men ikke så noen grunn til bekymring.

Summen av nevnte videoklipp og det at man fikk unormale telemtridata fra den venstre vingen og så begynte å miste data fra sensorer i den, gjør det nærliggende å spekulere i at man her finner årsaken til at Columbia gikk tapt. Kanskje fikk de varmeisolerende flisene på vingen skader som førte til det fatale utfallet for Columbia og dens besetning.

Fra før romfergeferdene startet, fryktet man blant annet for skader på disse flisene. Man så for seg at dersom én eller flere fliser fikk skader under oppskyting, kunne det føre til at flere fliser ble revet av og bort under tilbakevending. I så fall ville selve romfergens metallstruktur bli blottlagt og komme i direkte kontakt med de varme gassene som danner seg rundt fergen under en tilbakevending. Det er metallstrukturen ikke bygd for å tåle. Tap av romferge og besetning ville da ikke være til å unngå.

Utover i romfergeprogrammet har denne frykten så langt vist seg ubegrunnet. Man har hatt småskader på de varmeisolerende flisene, uten at det har hatt alvorlige følger.

I flere media har det vært sagt og skrevet at Columbia eksploderte, noe som er upresis språkbruk og gir helt gale assosiasjoner. Av dette får man inntrykk av at det skjedde en eksplosjon, som så førte til at Columbia gikk i oppløsning og at besetningen omkom.

Med det vi så langt vet, er det ikke noe som tyder på at en eksplosjon var årsaken til den tragiske utgangen på STS-107. På fjernsynsbildene ser vi riktignok stadige lysblaff, samtidig som fragmenter løsner. At romfergen går i oppløsning, er imidlertid en følge av at et eller annet gikk forferdelig galt før dette. Hva den egentlige årsaken er, skal en egen kommisjon prøve å finne ut.

NASA har nemlig allerede nedsatt en kommisjon for å granske ulykken og finne årsaken til den.

Ganske raskt etter at ulykken var et faktum, etablerte NASA et mottaksapparat for innmeldinger om vitneobservasjoner av Columbias ferd over USA, med både direkte telefonlinjer og e-postadresser som folk kan bruke. Alle som oppdaget vrakrester fra Columbia eller hadde videoopptak eller stillbilder av dens ferd over himmelen, ble oppfordret til snarest å ta kontakt.

NASA understreket at man måtte unngå all kontakt med vrakrester. De kunne være helt eller delvis tilsølt med rester av drivstoff fra tankene om bord i Columbia. Dette drivstoffet er giftig. Videre ble det understreket at alle vrakrester er statlig amerikansk eiendom og av stor betydning for etterforskningen av ulykken. Personer som oppdages å være i besittelse av vrakrester, uten at de har fått tillatelse til dette, vil bli rettslig forfulgt. Allerede er det kommet meldinger om at vrakrester skal være lagt ut for salg på auksjonssteder på Internett.

Alt arbeid med å klargjøre gjenværende romferger til fremtidige ferder, er stoppet. Romfergene er satt på bakken, men det er selvsagt umulig å ha noen formening om hvor lenge de vil bli stående der.