Neppe gjennombrenning ved Columbias venstre hjulbrønn

Av Erik Tronstad

Columbia rett etter start på den skjebnesvangre STS-107-ferden. (NASA)

NASA vier nå ekstra stor oppmerksomhet til temperaturstigningene som er observert i forskjellige deler av Columbias venstre vinge. (Se nærmere omtale av disse i Mer om tapet av Columbia og dens besetning (eRomfart 2003-021) og NASA med flere opplysninger om STS-107 (eRomfart 2003-023).)

Ennå vet man ikke hva som kan ha forårsaket en eventuell åpning i de varmebeskyttende flisene under vingen. Eksperter er imidlertid blitt bedt om å revurdere følgene av at en del av isolasjonen på den utvendige drivstofftanken traff undersiden av venstre vinge 81 sekunder etter at Columbia tok av fra opp­skyt­ings­platt­formen.

Som nevnt i Mer om tapet av Columbia og dens besetning (eRomfart 2003-021), ble dette spørsmålet nøye vurdert mens Columbia var i jordbane. I  NASA med flere opplysninger om STS-107 (eRomfart 2003-023) er bilder som viser objektet på vei mot venstre vinge og en sky av materiale som kommer etter kollisjonen. Da man analyserte dette under Columbias opphold i rommet, antok man at skyen skyldtes at biten med isolasjon ble knust og pulverisert i sammenstøtet.

Ut fra banene til partikler i skyen, analyserte man flere alternative hendelser, og følgene av dem. Man la til grunn at isolasjonsbiten var 50 cm x 40 cm x 15 cm og veide 1,2 kg.

I forkanten av vingen brukes et varmeisolerende materiale av et forsterket karbonkarbon-kompositt. Rapporten fra analysen konkluderer med at i dette tilfellet ville det bare blitt skader på den ytterste hinnen.

Om isolasjonsbiten hadde truffet de svarte, varmeisolerende flisene på undersiden av vingen, kunne det har ført til «skader over et stort område av flisene».

Man regnet på flere andre alternative utfall av en kollisjon på undersiden. For hvert alternativ foretok man beregninger av hvordan blant annet temperaturene på undersiden ville bli under en tilbakevending. Et av alternativene man regnet på, hadde som utgangspunkt at det manglet flere varmeisolerende fliser over et område på omtrent 18 cm x 75 cm på undersiden av venstre vinge.

Konklusjonen i rapporten er: «Disse analysene tyder på at det muligens kan oppstå lokal strukturell skade, men ingen gjennombrenning og det er ingen fare for ferdsikkerheten.»

Som nevnt ovenfor, skal man nå foreta nye analyser, med basis i de telemetridataene man har fra Columbias tilbakevending. En annen gruppe skal som utgangspunkt anta at isolasjonsbiten som traff venstre vinge, var den opprinnelige årsaken til alle senere begivenheter under tilbakevendingen. Ut fra den antakelsen skal de se nøye på hvilke mulige følger den kan tenkes å ha hatt.

Aftenposten skriver i dag: «To dager før Columbia-ulykken konkluderte en internrapport i NASA med at romfergen kan ha fått en skade, som dekker 19 cm x 76 cm på varmeskjoldet.» Undertegnede er ganske så sikker på at avisen her refererer til analysene jeg har omtalt ovenfor. Slik jeg har sett den rapporten omtalt, konkluderer den ikke med noe som helst når det gjelder hvilke fysiske skader romfergen kan ha fått. Aftenpostens formulering etterlater derfor et helt feil inntrykk.

De omtalte analysene har hatt forskjellige antakelser om skader som utgangspunkt, for å kunne foreta beregninger av temperaturpåkjenningene under tilbakevendingen. Ett av alternativene hadde der som utgangspunkt at man spurte: «La oss anta det mangler fliser over et område på 18 cm x 75 cm. Hvilke følger vil det få?» Og så utfører man beregninger på det grunnlaget. Det er da helt feil å skrive at rapporten konkluderer med at Columbia kan ha fått en skade med omtalte omfang.

Columbia på opp­skyt­ings­platt­form 39A ved Kennedy-romsenteret 15. januar 2003. (NASA)

På en pressekonferanse i går, mandag 3. februar 2003, ga lederen for romfergeprogrammet, Ronald Dittemore, flere detaljer om hvilke sensorer i venstre vinge som viste hvilke temperaturøkninger de siste minuttene av Columbias ferd.

Som nevnt i NASA med flere opplysninger om STS-107 (eRomfart 2003-023), viste telemtridata at luftmotstanden rundt venstre vinge økte. Dittemore sa i går at dette, naturlig nok, ga en kraft som prøvde å svinge romfergen mot venstre. Kontrollsystemet i Columbia sendte signaler til de bevegelige aerodynamiske flatene i bakkant av vingene om å kompensere for denne vridningstendensen. Telemetridata tyder på at også to av fire stillingskontrollmotorer ble avfyrt i 1,5 sekunder, for å bidra til å motvirke vridningen. Rett etterpå mistet man kontakten med Columbia.

Dittemore refererte til det han sa dagen før. Da sa han at Columbias oppførsel var godt innenfor dens evne til å håndtere slike manøvere. I går gikk han litt i rette med seg selv. Han sa da at det ikke er størrelsen på utslaget mot venstre som er interessant, men hastigheten svingingen mot venstre foregikk med. De bevegelige aerodynamiske flatene gjorde det de skulle for å motvirke vridningen mot venstre. Noen av stillingskontrollmotorene på høyre side måtte trå til for å hjelpe de aerodynamiske flatene. Han sa at når det gjaldt hastigheten vridningen mot venstre skjedde med, «ser det ut til at vi mistet fotfestet». «Ikke lenge etterpå mistet vi all datastrøm og kontakten med besetningen,» sa Dittemore.

Dittemore sa videre, som nevnt innledningsvis, at temperaturendringene som sensorene på venstre side viste, var for små og langsomme til at det har vært en fatal gjennombrenning av luken over hjulbrønnen. Mens temperaturen på utsiden var over 1000 °C, var temperaturstigningen i hjulbrønnen bare på 17-22 °C over et tidsrom på 5 minutter. Man mener denne temperaturstigningen var av mer generell art i dette området, og en følge av noe som skjedde et annet sted. Hva det var og hvor det skjedde, vet man ennå ikke. Selvsagt er dette noe man nå retter spesiell oppmerksomhet mot.

I  NASA med flere opplysninger om STS-107 (eRomfart 2003-023) nevnte jeg også at Dittemore sa at datamaskinene på bakken muligens har ytterligere 32 sekunder med data, fra tiden etter at man mistet radiokontakten med besetningen. Opprinnelig mente man de dataene var forvrengt og ubrukelige. Likevel vil man gjøre detaljerte undersøkelser av dem. Man kommer til å dra til bakkestasjonen for Tracking and Data Relay System (TDRS) ved White Sands i New Mexico for å studere dataene der. TDRS er satellittsystemet som formidlet dataene fra Columbia til bakken. Ved bakkestasjonen i White Sands er dataene i sin mest opprinnelige form. Under Columbias tilbakevending ble dataene fortløpende overført direkte videre til kontrollsenteret ved Johnson-romsenteret i Houston. Siden det i teorien kan tenkes at noen av dataene har vært utsatt for overføringsfeil fra White Sands til Houston, er det ikke godt nok å se på de kopiene man har i datamaskinene ved Johnson-romsenteret.