NASA frigir bilde av Columbia tatt fra bakken

Av Erik Tronstad

Columbia fotografert fra Starfire Optical Range bare et par minutter før man mistet radiokontakten med besetningen. Romfergen er sett nedenfra. Venstre vinge er nederst. I forkant av venstre vinge, nesten helt inntil skroget, ses ujevnheter som ikke finnes på høyre vingeforkant. (NASA)

I  Columbias venstre vinge var skadet (eRomfart 2003-028) ble det henvist til bilder tatt fra bakken av Columbia, mens romfergen passerte over New Mexico. NASA har nå frigitt ett av bildene. Kvaliteten er såpass dårlig at det er vanskelig å få særlig mye fornuftig ut av det.

På bildet ses Columbia nedenfra. Tilsynelatende er venstre vingeforkant noe mer takkete på en del av vingen nærmest skroget. Høyre vingeforkant virker ikke å være takkete på samme måte.

Om bildet skriver NASA: «Dette bildet viser undersiden av Columbia under tilbakevendingen 1. februar 2003 på STS-107. Det ble tatt da romfergen passerte Starfire Optical Range, Directed Energy Directorate, Air Force Laboratory, Kirtland Air Force Base, New Mexico. Bildet ble tatt omtrent klokken 13.57 GMT (14.57 norsk tid). NASA fikk bildet som en del av granskningen av Columbia-ulykken, og blir nå analysert.»

En del av Starfire Optical Range fotografert fra helikopter. I forgrunnen ses bygningen med 3,5 m-teleskopet. Taket er svingt til side og teleskopet stikker opp. Bygningen med 1,5 m-teleskopet ligger lenger opp på bildet og nesten helt ut til venstre. (Starfire Optical Range)

Kirtland Air Force Base ligger i utkanten av Albuquerque i New Mexico. Starfire Optical Range (SOR) ligger på en 1900 m høy fjelltopp i den sydøstlige delen av basen. SOR er et av verdens fremste laboratorier og observatorier når det gjelder utvikling av en del optiske systemer. Akkurat der ligger kanskje verdens mest avanserte anlegg for optiske observasjoner av romfartøyer og satellitter i jordbane.

Ved SOR utviklet man tidlig metoder for såkalt adaptiv optikk, som de siste årene har funnet stor anvendelse i mange astronomiske teleskoper. Det største problemet ved bakkebaserte observasjoner av objekter over jordatmosfæren - enten det gjelder stjerner, planeter, galakser eller romfartøyer - er uroen i jordatmosfæren. Luftceller i bevegelse fungerer som små linser, som bryter lyset. Lyset fra et objekt over atmosfæren «smøres utover» og gir et mer uskarpt bilde enn om atmosfæren ikke var der.

Et teleskop med adaptiv optikk har et speil der det fordelt utover baksiden sitter mange motorstyrte og datamaskinkontrollerte «skruer». De skrus inn mot baksiden av speilet eller ut fra baksiden, flere ganger i sekundet. En datamaskin sender stadig signaler til hver skrue om den skal skrus inn eller ut. Slik deformeres speiloverflaten bevisst fra den formen den normalt har. Det skjer slik at speiloverflaten hele tiden kompenserer for den forvrengningen som lyset utsettes for i atmosfæren over teleskopet.

Datamaskinen som styrer dette, må på en eller annen måte få vite hvilke bevegelser som skjer i luftcellene i atmosfæren over teleskopet. Ved SOR bruker man en laser til dette. Fra teleskopet sendes en laserstråle rett opp. Den eksiterer luftmolekyler i flere titalls kilometer. Noe forenklet sagt skaper dette en kunstig stjerne, som man kjenner egenskapene til. Ved kontinuerlig å observere den og ha den innefor teleskopets synsfelt, fås informasjon om hvordan atmosfæren mellom teleskopet og den kunstige stjernen forvrenges. Den informasjonen brukes til å kontrollere de motorstyrte skruene bak et speil.

Nærbilde av 3,5 m-teleskopet ved Starfire Optical Range. (Starfire Optical Range)

Et teleskop med adaptiv optikk har et vanlig hovedspeil. De datamaskinstyrte «skruene» sitter ikke bak hovedspeilet, men bak et mindre speil lyset passerer på vei til kameraet.

Utviklingsarbeidet ved SOR var hemmeligstemplet frem til 1991. SOR var ikke det eneste stedet det ble arbeidet med adaptiv optikk. Slikt arbeid ble gjort også ved flere astronomiske observatorier.

Ved SOR har man to større teleskoper, et med 1,5 m diameter og ett med 3,5 m diameter. Begge bruker adaptiv optikk. For det meste brukes teleskopene til hemmeligstemplet arbeid, som å observere romfartøyer og satellitter i jordbane. De brukes imidlertid også til astronomiske observasjoner, der resultatene ikke er hemmelige.

Bilder tatt av romfartøyer og satelliter fra bakken er forbausende gode. For ikke å avsløre hvor gode de er, er slike opptak fra SOR hemmeligstemplet. Inntil omstendighetene rundt Columbia-ulykken nå fremtvang en offentliggjøring av et slikt bilde.

Vi vet ikke mer om bildet enn det som er gjengitt fra NASA ovenfor. For eksempel vet vi ikke hvilket teleskop det er tatt med, og om det er tatt i synlig lys eller infrarødt. Lokal tid i New Mexico ble bildet tatt klokken 06.57.

Atlantis koblet til Mir på STS-79 i september 1996. Konturene av romfergen fremtrer tydelig. De to hvite rektanglene som stikker ut langs skroget på Atlantis, og delvis skjules av vingene, er de åpne lasteromsdørene. På Mir ses klart sol­celle­pa­neler og tilkoblede moduler. Bildet er tatt fra bakken,fra 420 km avstand, med et 30 cm Meade f/10 Schmidt-Cassegrain-teleskop. Dette er et teleskop som masseproduseres, selges fritt og som mange amatørastronomer har. (Copyright © 2003 Ron Dantowitz og Marek Kozubal)

Undertegnede er ikke imponert over kvaliteten på bildet. Med vanlige amatørteleskoper på 25-30 cm diameter er det tatt bedre bilder fra bakken av romfergen i jordbane, enn dette bildet fra SOR. Ved SOR har man altså teleskoper som med 5-14 ganger større diameter, og som i tillegg bruker adaptiv optikk. Dessuten må det antas at SOR har mer avanserte kamerasystemer enn de som har brukt vanlige amatørteleskoper.

Ut fra dette er det nærliggende å anta at den offentliggjorte versjonen av bildet bevisst er gjort mer uskarpt enn originalen. Formålet vil i så fall ha vært å skjule hvor gode bilder SOR kan ta. Inntil NASA eventuelt eksplisitt og offisielt erklærer at det omtalte bildet er identisk med det beste originalbildet SOR tok av Columbia, er undertegnede skeptisk til dette.

Her må det tilføyes at om den offentliggjorte versjonen bevisst er gjort dårligere enn originalen, er det neppe NASAs skyld. Ansvaret for det ligger nok et eller annet sted i USAs militære system.