Columbias siste sekunder

Av Erik Tronstad

Opprinnelig antok man at Columbia raskt og nokså fullstendig gikk i oppløsning rett etter siste kommunikasjonskontakt med astronautene, klokken 14.59.32 norsk tid 1. februar 2003. Telemetridata tyder imidlertid meget sterkt på at selve skroget i Columbia i stor grad var intakt i hvert fall inntil 32 sekunder etter at bakkekontrollen sist hadde radiokontakt med astronautene om bord (se Columbia intakt lenger enn før antatt? (eRomfart 2003-035)). Flere synes nå å mene at store deler av Columbia var intakt også etter mottak av de siste telemetrisignalene på bakken.

Da man mistet kontakten med Columbia, var romfergen inne i en venstresving. Vingene var vippet omtrent 57° bort fra horisontalplanet, med venstre vinge nedover og høyre vinge oppover. Samtidig var nesen vippet opp og bakover, og dannet en vinkel på omtrent 40° med fartsretningen. (Se Columbia mistet deler over USAs vestkyst (eRomfart 2003-034).)

Columbia kommer inn for landing etter STS-3 den 30. mars 1982. Den tredje ferden i romfergeprogrammet var den hittil eneste som ble avsluttet med landing ved White Sands i New Mexico. Romfergen er fotografert nedenfra av et følgefly helt i slutten av landingsfasen. (NASA)

«Noe» hadde skjedd ved venstre vinge, slik at luftmotstanden der var større enn på høyre side. Det skapte et dreiemoment, som prøvde å svinge romfergen mot venstre. Telemetri viser at stillingskontrollsystemet i romfergen gjorde hva det kunne for å motvirke dreiningen, men måtte gi tapt.

De aller siste to sekundene med telemetri viser at skroget i Columbia må ha vært forholdsvis intakt et drøyt halvt minutt etter siste radiokontakt med astronautene. Som også nevnt i Columbia intakt lenger enn før antatt? (eRomfart 2003-035), var skroget da antakelig i en eller annen form for ukontrollert rotasjon. At store systemer i romfergen da tydeligvis fortsatt fungerte, viser at romfergen ikke brått gikk fullstendig i oppløsning.

Besetningen kan faktisk ha overlevd i opptil ett minutt etter at Columbia kom ut av kontroll. Selvsagt er dette høyst usikkert, men nye analyser av de 32 sekundene med oppstykkede telemetridata synes nå å antyde denne muligheten. Dette er ikke offisiell informasjon fra verken NASA eller kommisjonen som gransker ulykken. Kilden til opplysningene er en av USAs fremste uavhengige romeksperter og romskribenter, James Oberg. Ifølge ham begynner et økende antall eksperter, både innenfor og utenfor NASA, å mene dette.

Etter at Columbias kontrollsystem ikke lenger greide å holde romfergen i rett stilling, startet den antakelig en rotasjon mot venstre. Selv om luftstrømmen var voldsom i en hastighet av vel 20 000 km/h, var den ikke sterk nok til med en gang å rive romfergen fra hverandre. I vel 60 km høyde, der romfergen da fløy, er lufttettheten svært lav. Det dynamiske trykket mot romfergen tilsvarte trykket fra en vindhastighet på rundt 270 km/h ved havoverflaten. Selv om det ikke akkurat er småtterier, er det ikke nok til umiddelbart å få en romferge til fullstendig å gå i oppløsning.

Som nevnt i Columbia intakt lenger enn før antatt? (eRomfart 2003-035), viste de to siste sekundene med telemetri at alle tre hjelpeaggragatene fungerte. Det samme gjorde brenselcellene, som produserte elektrisk energi, alle fire hoveddatamaskinene om bord og navigasjonssystemet. Trykket i alle de tre hydrauliske kretsene på venstre side var imidlertid null. Fra stillingskontrollmotorene bak i romfergen kom signaler om store drivstofflekkasjer. Flere temperatursensorer var falt helt ut, mens andre rapporterte om økende temperaturer flere steder på romfergens venstre side.

Kommandøren på STS-107, Rick Husband, fotografert under trening før ferden. Slik ligger/sitter astronautene i romfergen, mens den står på oppskytingsrampen før oppskyting. (NASA)

Alle disse feilene, og sikkert flere andre, må ha utløst en rekke alarmer med lyd- og lyssignaler på flydekket, foran kommandør Rick Husband og pilot William McCool.

Ifølge foreløpige analyser som skal være gjort, kan skroget ha rotert rundt minst én gang før det gikk i oppløsning. I denne rotasjonen vil store deler av vingene, haleroret, hovedmotordysene og bane­manøv­rer­ings­motorene ha blitt revet av. Kabinseksjonen med besetningen er en egen strukturell enhet i romfergen. Den kan ha holdt seg intakt i ytterligere noen titalls sekunder. Om det ikke skjedde før, ville kabinseksjonene ha mistet all elektrisk strøm i det øyeblikk den ble revet løs fra resten av skroget.

Frigjort fra resten av skroget vil det ha bygd seg opp en sjokkfront også rundt kabinseksjonen. De svært varme gassene i sjokkfronten vil ha varmet opp aluminiumsstrukturen og svekket den. På et eller annet tidspunkt vil trykkreftene ha fått den svekkede aluminiumsstrukturen til å bryte helt sammen og bli flerret opp.