Atlas 5 skjøt opp «olympisk» satellitt

Av Erik Tronstad

Atlas 5 på vei opp med Hellas-Sat. (International Launch Services)

Den første kom­mu­ni­ka­sjons­sa­tel­litten for Hellas og Kypros er nå i jordbane. Den ble skutt opp med en Atlas 5-bærerakett fra Cape Canaveral Air Force Station i Florida, USA klokken 00.10 norsk sommertid onsdag 14. mai 2003. Satellitten ble plassert i en såkalt supersynkron overføringsbane på 312 km x 85 458 km og en inklinasjon på 17,06°. Derfra skal satellitten bruke sin egen motor for å komme i geostasjonær bane i knapt 36 000 km høyde.

Navnet på satellitten er Hellas-Sat, som er bygd av den europeiske bedriften Astrium. En viktig grunn til at Hellas nå har kjøpt sin første kom­mu­ni­ka­sjons­sa­tel­litt, er de olympiske sommerlekene i Athen i 2004. Hellas-Sat skal formidle tale, video og data over Europa, Afrika, Midt-Østen og Sydøst-Asia. Den har også utstyr for å kunne kringkaste digitalt fjernsyn direkte til 60 cm store parabolantenner.

Dette var den andre oppskytingen med Atlas 5. Den første fant sted 22. august 2002 (se Første Atlas 5-oppskyting (eRomfart 2002-086)). Bæreraketten er utviklet i konkurranse med Delta 4 i det amerikanske flyvåpenets program Evolved Expendable Launch Vehicle (EELV). Et hovedformål med programmet er å få billigere bæreraketter. Begge bærerakettene har hatt to vellykkede oppskytinger. Delta 4 har imidlertid fått 19 av de 28 kontraktene amerikanske myndigheter hittil har inngått. De resterende ni er gått til Atlas 5.

Et viktig grunn til at man i EELV-programmet ikke bare valgte ut én bærerakett, er det man kalte for «sikker tilgang til rommet». I tilfelle det oppstod problemer med den ene, slik at den måtte settes på bakken i lengre tid, skulle man ha en annen å falle tilbake på.

Oppskytingskostnadene er ikke blitt så lave som det amerikanske flyvåpenet håpet, da EELV-programmet startet. Så sent som for noen få måneder siden var det flere kritiske røster til at man skulle holde liv i to bærerakettprogrammer, for å ha «sikker tilgang til rommet». Spesielt vanskelig er det blitt nå som markedet for sivile nyttelaster er meget tynt. Både Atlas 5 og Delta 4 er på sikt avhengig av å skyte opp også sivile nyttelaster.

Tapet av Columbia har nok en gang vist hvor sårbar man er, om man er helt avhengig av ett romtransportsystem. Den lærdommen er ikke ny. Challenger-ulykken i 1986 demonstrerte dette enda tydeligere. Da var både NASA og det amerikanske forsvaret i stor grad i ferd med å fase ut bruken av éngangsbæreraketter, til fordel for romfergen. Etter Challenger-ulykken ble romfergene stående på bakken i over 2,5 år, noe som skapte store problemer for nyttelaster som ventet i kø på en romfergeoppskyting. Både NASA og det amerikanske forsvaret lærte da hvor viktig det er å ha tilgang til flere uavhengige romtransportsystemer.