Siste Titan 4/Centaur opp med topphemmelig satellitt

Av Erik Tronstad

En Titan 4B/Centaur-bærerakett under oppskyting av en Milstar-satellitt 15. januar 2002. (Lockheed Martin)

Oppskytingen startet fra opp­skyt­ings­platt­form 40 ved Cape Canaveral Air Force Station klokken 06.29 norsk sommertid i dag, tirsdag 9. september 2003. For siste gang ble et Centaur-trinn brukt sammen med en Titan-bærerakett, i dette tilfellet en Titan 4B. Ytterligere tre Titan 4B-oppskytinger gjenstår, men uten Centaur-trinn.

Nyttelasten på dagens oppskyting var hemmelig. Uavhengige eksperter mener imidlertid satellitten var den tredje av typen Advanced Orion, også kalt Trumpet. Forgjengere var Magnum/Orion, som igjen hadde Rhyolite/Aquacade som forgjengere.

Advanced Orion er en satellittserie som, fra geostasjonær bane, avlytter mange type elektromagnetiske signaler. Det skjer ved hjelp av minst én utfoldbar, enorm antenne. Diameteren antas å være over 150 m.

Satellitter for elektronisk etterretning er blant de aller hemmeligste USA har. Følgelig er det svært lite som er offentlig kjent om dem. Blant oppgavene skal imidlertid være avlytting av mange typer kom­mu­ni­ka­sjons­for­bin­del­ser, også telefonsamtaler. På bakken formidles telefonsamtaler mange steder via for eksempel mikrobølgelinker. Det meste av strålingen fra en stasjon i en slik kjede suser rett ut i verdensrommet, og kan der fanges opp med egnet utstyr. Blant annet telefonsamtaler formidles også via kom­mu­ni­ka­sjons­sa­tel­litter i geostasjonære baner, også en type signaler som kan avlyttes med satellitt. En annen viktig oppgave skal være avlytting av telemetri fra prøver av for eksempel rakettvåpen. Slik telemetri gir mye data om egenskapene til et rakettvåpen.

Første del av oppstigningen foregikk med motorkraft fra bare de to store faststoffmotorene. Etter 2 minutter og 20 sekunder startet væskemotoren i det første trinnet. Omtrent samtidig var faststoffmotorene utbrent og ble koblet fra 13 sekunder senere.

Nyttelastdekselet ble sprengt bort 3 minutter og 26 sekunder etter start. Det hadde en lengde på hele 26,2 m, den største typen som brukes på Titan 4. Størrelsen tilsier en volumiøs nyttelast.

Ved 5 minutter og 30 sekunder var det første trinnet ferdig med sin del av jobben og det andre trinnet overtok. Det brant i knapt 4 minutter og stoppet etter 9 minutter og 28 sekunder.

Selve Titan-bæreraketten var da ferdig med sine «arbeidsoppgaver» og Centaur-trinnet overtok etter 9 minutter og 55 sekunder. Dette trinnet forbrenner den høyeffektive kombinasjonen av flytende hydrogen og oksygen. Trinnet brant i 2 minutter og 15 sekunder, før det planmessig ble stoppet. Da var det gått 12 minutter og 10 sekunder siden oppskytingsstart. Centaur-trinnet skulle startes for andre gang 21 minutter etter oppskytingsstart.

Det var forventet at Centaur-trinnet skulle ha tre brennperioder på denne oppskytingen, og at det ville ta omkring seks timer å få satellitten opp i geostasjonær bane. Før den andre startet, nærmere bestemt omkring 19 minutter etter start, ble det stopp på all informasjon om den videre gangen i oppskytingen. Årsaken var at oppdragsgiveren bak oppskytingen og eieren av satellitten ønsket å holde den videre utviklingen hemmelig.

Oppdragsgiveren var National Reconnaissance Office (NRO), lenge en av USAs hemmeligste etterretningsorganisasjoner. Blant annet er den ansvarlig for utvikling, bygging og drift av satellitter som driver med elektronisk etterretning.