Amerikanske hav­over­våk­nings­satel­litt­er skutt opp

Av Erik Tronstad

Atlas 2AS/Centaur rett etter start 2. desember 2003. (International Launch Services)

Oppskytingen startet klokken 11.04 norsk tid tirsdag 2. desember 2003, fra Vandenberg Air Force Base (VAFB) i California. Atlas 2AS/Centaur-bæreraketten som da ble skutt opp, hadde med en hemmelig nyttelast for USAs National Reconnaissance Office. Selv om nyttelasten formelt er hemmelig, er det klart at det dreide seg om hav­over­våk­nings­satel­litt­er i USAs Naval Ocean Surveillance System (NOSS).

Første gang satellitter ble skutt opp i dette systemet, som også går under kodenavnet White Cloud, var 14. desember 1971. Den og de tre etterfølgende oppskytingene var av eksperimentelle satellitter, som ble brukt til ulike prøver. Først i 1976 ble den første operative oppskytingen foretatt og etableringen av et system av White Cloud-satellitter startet. Til og med 2001 var det foretatt 12 oppskytinger i dette programmet.

På hver oppskyting ble fire satellitter plassert i jordbane, én større og tre mindre. Den største satellitten fløy foran i banen, med de tre minste i formasjon som en trio noen hundre kilometer bak den største. Banene var typisk 1000 km x 1100 km og en inklinasjon på 63,4°. En gang i 1980-årene ble antall utplasserte satellitter per oppskyting redusert fra fire til tre. Hver gruppe på tre satellitter går i baner med omtrent 50 km avstand fra hverandre, men den innbyrdes avstanden kan variere.

Et hovedformål var opprinnelig å finne, identifisere og følge forflytningene til sovjetiske marineenheter på verdenshavene. Posisjonsdata fra satellittene skulle brukes til utvelgelse av mål, om det ble nødvendig å angripe slike enheter. I dag har NOSS fått en betydelig utvidet oppgave, med også å følge og overvåke annen skipstrafikk, også sivil. Spesielt ønsker amerikansk etterretning å kunne følge bevegelsene til skip som kan tenkes å frakte kjemiske, biologiske eller kjernefysiske stoffer for bruk i terroraksjoner.

Satellittene skal ha avansert lytteutstyr, som mottar radiosignaler fra skip som til enhver tid er innenfor synsvidde fra en satellitt. De fleste skip sender på jevne eller ujevne mellomrom ut radiosignaler, enten det er fra radar, kom­mu­ni­ka­sjons­ut­styr, navigasjonsutstyr eller våpensystemer (på militære fartøy) om bord. Disse signalene registreres også av NOSS-satellittene. Fordi satellittene går i baner et stykke fra hverandre, vil et gitt radiosignal fra et skip ankomme de forskjellige satellittene i en konstellasjon til forskjellig tid. Denne tidsforskjellen kan brukes til med stor nøyaktighet å bestemme skipets posisjon. Ved å observere et gitt skip over noen minutter, kan også dets fart og retning bestemmes.

En satellittgruppe kan til enhver tid motta radiosignaler fra et område med en radius på omtrent 3500 km. Et system av fire satellittgrupper kan overvåke ethvert område mellom geografiske bredder på 40° og 60° opptil 30 ganger i døgnet.

Data fra NOSS sendes ned til flere bakkestasjoner. Derfra overføres de til en sentral database. Den holder i nær sann tid oversikt over alle skip, som er ute på havene. Databasen oppdateres kontinuerlig, både med data fra NOSS og fra overvåkning som skjer fra fly og skip.

Første gang NOSS-satellitter ble skutt opp med en Atlas 2AS/Centaur fra VAFB, var 8. september 2001. Her har bæreraketten akkurat brutt gjennom skylaget over California-kysten på den oppskytingen. (International Launch Services)

Den forrige oppskytingen med en slik nyttelast foregikk fra VAFB 8. september 2001, til en bane på 1100 km x 1200 km og en inklinasjon på 63,4°. Den gang skjedde det noe uventet. Bare to satellitter ble utplassert. Mange observatører mente at noe hadde gått galt Derfor var det stor spenning foran sist tirsdags oppskyting.

Et globalt nett av amatører observerer jevnlig mange typer «hemmelige» satellitter, også NOSS. Fra dette nettet er det rapportert at også den siste oppskytingen utplasserte bare to satellitter. Det er svært usannsynlig at samme feil skal skje i to oppskytinger på rad. Derfor ser det ut til at det er skjedd en betydelig endring i NOSS, og at systemet opererer annerledes enn tidligere.

Dette systemet av hav­over­våk­nings­satel­litt­er går også under kodenavn som Classic Wizard og Parcae. Parcae betegner det vi på norsk kaller de tre skjebnegudinnene i gresk mytologi, Atropos, Lakesis og Kloto. Sistnevnte var den yngste og holdt en rokk i hånden. På den satte hun ull, klar til å spinne et menneskes livstråd. Oppgaven til Lakesis var å dreie hjulet og spinne tråden. Når et menneske skulle dø, klippet Atropos livstråden over. Skjebnegudinnene var kjent for å utøve en streng rettferdighet. Muligens henspiller assosiasjonen til de tre skjebnegudinnene på at det i NOSS-systemet ble skutt opp tre satellitter samtidig.

Centaur-trinnet heises opp for montering til Atlas-bæreraketten, før oppskytingen 2. desember 2003. (International Launch Services)

Snitt gjennom en RL10B-2-motor. Ytterst ses den nedfellbare, nedre delen av motordysen. (Pratt & Whitney)

Atlas 2AS-bæreraketten som ble brukt i den siste NOSS-oppskytingen, brukte et øvre trinn av typen Centaur. Trinnet bruker en motor kalt RL10, som benytter en drivstoffkombinasjon av flytende hydrogen og flytende oksygen. Det er en av de aller mest effektive drivstoffblandingene en kjemisk rakettmotor kan benytte.

RL10-motoren feiret for noen dager siden sitt 40-årsjubileum. Første gang den ble brukt på en oppskyting, var 27. november 1963. Siden da har denne motortypen vært med på å skyte opp over 150 nyttelaster. De mer enn 350 RL10-motorene som har vært brukt i rommet, har totalt vært avfyrt over 625 ganger og har en samlet driftstid på 555 timer.

Den første utgaven av RL10 hadde en skyvekraft på omtrent 71 000 N. I dag brukes de to versjonene RL10A-4, med en skyvekraft på knapt 100 000 N og RL10B-2 på nesten 110 000 N. Denne motoren har en motordyse som er delt i to. Nederste del er «heist opp» rundt motorhodet og øverste del av dysen inntil Centaur og nyttelasten kobles fra bæreraketten. Da felles denne ytre delen ned. Det gir en mye større motordyse og en mer effektiv motor. RL10B-2 har verdens største nedfellbare dyse av karbonkarbon. Produsenten av RL10, Pratt & Whitney, utvikler for tiden en variant kalt RL-60, med en skyvekraft på omtrent 265 000 N.