Cassini med nærpassering av Enceladus

Av Erik Tronstad

Cassini har foretatt den første nærpasseringen av Saturns sjette største måne, 505 km store Enceladus. Minsteavstanden på 1179 km ble passert 17. februar 2005.

Et meget komplekst og sammenvevd mønster av foldninger, sprekker, forkastninger og kratere på Enceladus. Bildet er en mosaikk av fire enkeltbilder, som dekker et 300 km stort område fra 254° V til 296° V og fra 60° S til ekvator på Enceladus. Fordi Cassini beveget seg så raskt i forhold til Enceladus, ble bildene i det hvite rektangelet til høyre tatt fra en annen avstand enn de øvrige. De ble tatt 17. februar 2005, fra avstander mellom 26 140 km og 17 434 km. (NASA/JPL/Space Science Institute)

Enceladus utmerker seg foran andre måner i Solsystemet ved at overflaten har en ekstremt god refleksjonsevne. Den reflekterer over 90 % av lyset som treffer den, en refleksjonsevne som er bedre enn for nysnø. Derfor må overflaten bestå av ekstremt ren is, uten noen «forurensninger» av støv eller steiner, som gir en mørkere overflate til andre ismåner.

Detaljutsnitt av et område nede til venstre på bildet ovenfor, tatt fra 10 750 km avstand. (NASA/JPL/Space Science Institute)

Denne konklusjonen støttes av spektrografiske observasjoner Cassini gjorde under denne nærpasseringen. Områdene som ble observert, består utelukkende av helt ren vannis. Forskerne hadde forventet å se også tegn til stoffer som ammoniakk og karbondioksid, men det skjedde altså ikke. Roger Clark, et av medlemmene i Cassinis forskergruppe, sa det slik: «Spektrene fra Cassini av Enceladus så ut nøyaktig som laboratoriespektra av ren vannis.»

Noen områder på overflaten har en del kratere, andre områder har ingen kratere. Selv der det er kratere, er kratertettheten så liten at kratrene ikke kan være så gamle som de eldste på nabomånen Mimas.

I venstre del av bildet er et forholdsvis ungt system av vel 1000 m brede sprekker. Omtrent midt i bildet strekker det seg et merkelig system av mørke flekker fra venstre og på skrå oppover mot høyre. Flekkene har størrelser på 125-750 m. Mange steder ligger de på rekker, langs smale sprekker. At de er så mørke i forhold til det omkringliggende terrenget, kan tyde på at de har en annen sammensetning. Enn så lenge vet forskerne ikke hva dette er. Bildet dekker et område på 84 km x 70 km av Enceladus og er tatt 17. februar 2005 fra 21 208 km avstand. (NASA/JPL/Space Science Institute)

På de delene av overflaten hvor det ikke finnes noen kratere i det hele tatt, må det helt opplagt være mekanismer som har nydannet overflaten. Strukturer på overflaten viser klart at det må ha vært flere perioder med nydanning av overflatemateriale. Det nyeste overflatematerialet kan høyst være noen titalls millioner år gammelt. I geologisk sammenheng er det svært ungt. Kanskje kan det til og med være at Enceladus i dag på en eller annen måte er geologisk aktiv. Ennå har man imidlertid ikke sett noen direkte tegn til slik aktivitet.

Nærbilder av Enceladus-overflaten viser strukturer som kan minne om «rynker», med høydevariasjoner på opptil 1000 m. Overflatestrukturene på Enceladus minner om noen av dem man ser på de to Jupiter-månene Europa og Ganymedes. Forskerne mener begge de to nevnte Jupiter-månene kan ha lag med flytende vann under overflatene vi ser.

Cassini skal passere enda nærmere Enceladus 9. mars 2005. Minsteavstanden da blir bare 500 km.

På dette bildet i falske farger ses svake fargevariasjoner på Enceladus-overflaten. Fargevariasjonene kan skyldes små forskjeller i overflatens kjemiske sammensetning eller forskjeller i størrelsene på iskrystallene i ulike områder. Mosaikken er sammensatt av bilder Cassini tok 16. februar 2005 fra avstander mellom 179 727 km og 179 601 km. (NASA/JPL/Space Science Institute)

Kart over Enceladus som viser den planlagte bildedekningen under Cassinis nærpassering 17. februar 2005. Forskjellige farger viser hvilke områder som var planlagt dekket med ulik bildeoppløsning. (NASA/JPL/Space Science Institute)