«Frossen sjø» på Mars

Av Erik Tronstad

Forskere har oppdaget strukturer nær ekvator på Mars-overflaten som likner på en støvdekket, tilfrosset sjø. Oppdagelsen er gjort på bilder tatt fra ESAs Mars Express.

Strukturer på Mars-overflaten som minner om stivnede isflak, fotografert fra Mars Express. (ESA/DLR/FU Berlin (G. Neukum))

Disse strukturene ligger ved 5° N og 150° Ø på Mars, i en del av det som kalles Elysium Planitia. Området er dekket med tykke, uregelmessige plater eller enorme, flate flak. Utseendet deres sammenliknes med oppsprukket havis utenfor kysten av Antarktis på Jorden.

Kart der det hvite rektangelet viser beliggenheten av området med «stivnede isflak». Fargene angir høyder over eller under et gitt nivå. Gult tilsvarer det som er valgt som et lokalt «nullnivå». Områder som ligger lavere er angitt med blått. Områder som ligger høyere er angitt med grønt, rødt og grått. Toppen av Elysium Mons ligger mer enn 20 km høyere enn det gule «nullnivået». (ESA/DLR/FU Berlin (G. Neukum))

Vannet som i sin tid dannet sjøen der, ser ut til å ha kommet fra kilder under Mars-overflaten. Antakelig stammer vannet fra en rekke sprekker i overflaten i et område kalt Cerberus Fossae. Derfra ser vannet ut til å ha fosset ut i en brå og voldsom oversvømmelse av områdene rundt.

Vannet fra den enorme flommen endte opp i et område som er omtrent 800 km langt og 900 km bredt, og stikker ned til 45 m dybde. Da vannet begynte å fryse til, sprakk flytende pakkis opp i store flak. De ble senere tildekket av aske og støv fra vulkanutbrudd i området.

Trykket i Mars-atmosfæren ved overflaten er bare 1/100 av lufttrykket ved jordoverflaten. Det trykket er for lavt til at vann kan eksistere i flytende form på Mars i dag. På Mars-overflaten er kokepunktet for vann 0 °C. I områder med vannis der temperaturen når over 0 °C, kan ikke vannis smelte til flytende vann. Isteden går vannis direkte over til vanndamp, en prosess som kalles sublimasjon.

Deler av isflakene i Elysium Planitia har sublimert og blitt borte. Andre er blitt dekket av støv og aske, som har beskyttet dem mot å fordampe. Derfor ser vi i dag store flak dekket av støv, som mellom dem har lavereliggende områder av bergarter.

Man vet ikke om den underliggende, frosne sjøen ennå er der, eller om de store flakene som ses, er de eneste restene. To observasjoner tyder på at den dypfrosne sjøen ennå er der. Den ene er at kratrene i området er så lavbunnede at det meste av isen ennå er i kratrene. Den andre er at overflaten er altfor jevn og horisontal. Om all isen under var borte, ville det vært større høydevariasjoner på overflaten enn det faktisk er.