Voyager 1 i Solsystemets grenseland

Av Erik Tronstad

Voyager 1 ser ut til å være kommet i grenseområdet mellom den delen av rommet som domineres av partikler fra Solen og det interstellare rommet utenfor. I dette området kolliderer partikler i solvinden med partikkelstrømmer i det interstellare rommet.

Voyager på vei ut mot det interstellare rommet. (NASA)

I november 2003 meldte Voyager-forskere at de observerte fenomener som var helt ulike de Voyager-romfartøyene tidligere hadde sett. En forskergruppe mente at Voyager 1 var kommet inn i sjokkfronten i utkanten av heliosfæren. En annen forskergruppe mente dette ikke var tilfelle. (Se notisen Voyager 1 i Solsystemets ytterkant (eRomfart 2003-178).)

Sjokkfronten er der farten på solvinden bremses ned, på grunn av trykket fra interstellar gass fra andre stjerner. Her reduseres hastigheten på solvinden brått fra 1,1-2,4 millioner kilometer per time og ned til rundt 150 000 km/h. Samtidig øker tettheten og temperaturen i solvinden.

Denne gangen er forskerne enige om at Voyager 1 omsider er kommet inn i heliohylsteret, området utenfor sjokkfronten.

Astronomene mangler mye detaljkunnskap om forholdene i det interstellare rommet. Derfor er det vanskelig å beregne hvor langt fra Solen sjokkfronten ligger. Forholdene blir ytterligere komplisert ved at variasjoner i solvinden kan få sjokkfronten til å utvide seg, trekke seg sammen eller «kruse/risle». Forskerne mener vi for tiden er i en fase der heliosfæren krymper.

Det sterkeste indisiet på at Voyager 1 har krysset sjokkfronten er at styrken på magnetfeltet som fraktes med solvinden, nokså brått har økt. Slikt skjer når solvinden bremses ned.

De to magnetometrene i Voyager 1 viste 16. desember 2004 at styrken på magnetfeltet der ute brått økte med en faktor på 2,5. Akkurat det er hva man skulle forvente, når hastigheten på solvinden reduseres. Siden da har styrken på magnetfeltet der Voyager 1 er, holdt seg på dette nivået.

Voyager-forskere er nå nokså enige om at Voyager 1 krysset sjokkfronten i en avstand av 94 AE fra Solen. (AE er en forkortelse for astronomiske enheter. En astronomisk enhet tilsvarer Jordens gjennomsnittsavstand fra Solen, knapt 150 millioner kilometer.) Det stemmer godt med en avstand som noen Voyager-forskere for flere år siden forutsa.

Ingen vet når Voyager 1 kan komme til å krysse heliopausen, grensen mot det interstellare rommet på utsiden av heliohylsteret. En av de sentrale Voyager-forskerne på dette området, Don Gurnett, forutsa i 1993 at heliopausen ligger 126-168 AE borte. Nå mener han at sjokkfronten ligger omtrent i 75 % av avstanden fra Solen til heliopausen. I så fall er heliopausen om lag 25-35 AE utenfor der Voyager 1 nå er.

Hvert år tilbakelegger Voyager 1 omtrent 3,5 AE. Dermed kan romfartøyet komme til å krysse heliopausen i løpet av de ti nærmeste årene. Rent teknisk mener forskerne det skal la seg gjøre å holde Voyager-romfartøyene i drift til omkring 2020. Hvorvidt det faktisk vil skje, avhenger av om man får penger til dette. Akkurat det er svært usikkert akkurat nå.

I forslaget fra president George Bush til budsjett for NASA for 2006, ligger det ikke inne penger til fortsatt drift av Voyager-romfartøyene. Årlig trengs det rundt 4,5 millioner dollar for å holde kontakten med dem og holde dem i drift.

Presidentens budsjettforslag skal gjennom Kongressen, før det er endelig vedtatt. Der kan det skje ting som gjør at Voyager likevel overlever. Det vil helt sikkert komme mange protester mot forslaget om å kutte videre drift av Voyager. Faktisk er de alt begynt å komme.

Ikke noe romfartøy har tidligere passert gjennom og observert de delene av rommet der Voyager 1 nå er. I så henseende er dataene fra Voyager 1 helt unike. Derfor mener forskere langt utover Voyager-forskernes krets at det er viktig med videre drift av de to romfartøyene.

Voyager 2 er omtrent 76 AE fra Solen og tilbakelegger om lag 3,3 AE per år.