Klode større enn Pluto funnet i bane rundt Solen

Av Erik Tronstad

Oppdagelsen kommer til å sette ny fart i diskusjonen om Pluto skal betegnes en planet eller ikke. Noen vil si at Solsystemet nå har ti planeter. Andre vil si at Pluto ikke skal regnes som en planet lenger, og at Solsystemet har åtte planeter. Mer om den diskusjonen nedenfor.

Fantasitegning av hvordan 2003 UB313 kan tenkes å se ut. Nede til høyre ses Solen i det fjerne. (NASA/JPL/Caltech)

Den nye kloden ble oppdaget av Michael Brown (California Institute of Technology), Chadwick Trujillo (Gemini Observatory) og David Rabinowitz (Yale University). Den ble gjort med Samuel Oschin-teleskopet ved Palomar Observatory, nær San Diego i California, USA.

Tre eksponeringer av 2003 UB313 (innsirklet), gjort 21. oktober 2003. Bildene er tatt med Samuel Oschin-teleskopet. (Michael Brown (California Institute of Technology), Chadwick Trujillo (Gemini Observatory) og David Rabinowitz (Yale University))

Brown uttaler kategorisk: «Den nye kloden er definitivt større enn Pluto. Vi er 100 % sikre på at dette er det første legemet, som er oppdaget i de ytre delene av Solsystemet, og som er større enn Pluto.»

Det er all grunn til å feste stor tillit til Browns vurderinger. Han og de nevnte kollegene har mange års erfaring i å lete etter og observere legemer i baner utenfor Plutos. Det var også disse tre som oppdaget den uvanlige kloden Sedna (se Sedna: Solsystemets hittil fjernest kjente objekt (eRomfart 2004-082) og Ingen måne rundt Sedna? (eRomfart 2004-099)) og Quaoar (se Stor klode oppdaget utenfor Pluto (eRomfart 2002-108)).

Foreløpig har den nyoppdagede kloden bare et teknisk katalognavn, 2003 UB313. De tre ovenfor nevnte oppdagerne har foreslått et eget navn på objektet til International Astronomical Union (IAU). IAU er det organet som formelt fastsetter navn på himmellegemer. Inntil IAU har godkjent det foreslåtte navnet, vil Brown og kollegene hans ikke gå ut med det.

Nøyaktig hvor stor 2003 UB313, vet astronomene ennå ikke. I øyeblikket er 2003 UB313 hele 97 AE, nesten 15 milliarder kilometer, fra Solen. (AE er en forkortelse for astronomiske enheter. 1 AE tilsvarer Jordens gjennomsnittlige avstand fra Solen, knapt 150 millioner kilometer.) Den store avstanden gjør at 2003 UB313 for tiden er lenger fra Solen enn noe annet kjent objekt i Solsystemet.

Ut fra avstanden, hvor lyssterkt det er i et teleskop og hvor mye lys objektet reflekterer, kan man gjøre et anslag for diameteren av det. Anslaget avhenger av objektets refleksjonsevne. Jo mindre andel av sollyset det reflekterer, jo større må det være for å ha en gitt lysstyrke. Brown sier at selv om 2003 UB313 reflekterer 100 % av lyset som treffet det, må det ha en diameter større enn Plutos.

2003 UB313 er medlem av en gruppe objekter som går i det astronomene kaller Kuiper-beltet. Det er et belte av objekter, som i hovedsak har baneradier fra 30 AE til 50 AE fra Solen. Generelt er disse objektene mørke, det vil si at de har lav refleksjonsevne.

Brown mener selv at 2003 UB313 antakelig har en diameter på 1,5 ganger Plutos diameter. Sistnevnte er 2274 km. Brown og kollegene hans har prøvd å observere 2003 UB313 med NASAs infrarøde Spitzer-romteleskop, uten å se kloden. Det må bety at 2003 UB313 har en diameter på mindre enn 3200 km, ellers ville Spitzer-romteleskopet greid å se den nyoppdagede kloden.

2003 UB313 ble første gang fotografert med Samuel Oschin-teleskopet 21. oktober 2003. Objektet beveget seg da meget langsomt mot stjernebakgrunnen, for langsomt til at man kunne beregne noen bane for det. Først 8. januar 2005 ble astronomene klar over at dette er et legeme i bane rundt Solen. Siden da har de observert legemet og dets bevegelse. Nå har de nok data til å fastslå at det er et legeme som tilhører Solsystemet.

Likevel hadde Brown og kollegene hans ikke tenkt å offentliggjøre eksistensen av 2003 UB313 ennå. I løpet av sist fredag, 29. juli 2005, ble det imidlertid kjent at et legeme større enn Pluto var oppdaget. «Uvedkommende» skal visstnok ha kommet over en intern og privat Internett-side, der de tre ovenfor nevnte astronomene hadde lagt ut foreløpig informasjon om oppdagelsen. Arbeidet de tre utfører er delvis finansiert av NASA. NASA annonserte samme fredag i hui og hast en pressekonferanse via telefon, der oppdagelsen formelt ble bekjentgjort.

Som nevnt er 2003 UB313 nå om lag 97 AE fra Solen. Dette er også omtrent det lengste kloden kommer fra Solen. 2003 UB313 er så langt fra Solen at temperaturen på overflaten bare er rundt -240 °C, eller om lag 30° over det absolutte nullpunktet. Banens perihelium, punktet nærmest Solen, er 36 AE. Omløpstiden rundt Solen er hele 560 år.

Neptun går til sammenlikning i en bane omtrent 30 AE fra Solen, med en omløpstid på 165 år. Tilsvarende tall for Pluto er 39,5 AE og 248 år.

Den kanskje mest overraskende egenskapen ved banen til 2003 UB313 er at den har en inklinasjon på hele 44° i forhold til Jordens baneplan. Blant de ni «nåværende» planetene er Pluto den som i særklasse har størst inklinasjon, men den er bare vel 17°.

Som nevnt er Kuiper-beltet betegnelsen på et belte av objekter, som i hovedsak har baneradier fra 30 AE til 50 AE fra Solen. Det vil i praksis si at de har baner utenfor Neptuns bane. Et slikt belte ble teoretisk forutsagt lenge før det første eksemplaret på et slikt legeme ble oppdaget.

David Jewitt (University of Hawaii) og Jane Luu (University of California, Berkeley) oppdaget i september 1992 det første medlemmet av Kuiper-beltet. Senere er flere hundre blitt oppdaget, og nye finnes hvert år. Astronomene regner imidlertid med at Kuiper-beltet inneholder minst 70 000 legemer med diametre på over 100 km.

Med få unntak er alle Kuiper-belte-objekter som hittil er oppdaget, betydelig mindre enn Pluto. Blant unntakene er ovenfor nevnte Sedna og Quaoar.

Astronomene har lenge forventet at de i Kuiper-beltet ville finne legemer opp mot Plutos størrelse og større. Oppdagelsen av 2003 UB313 er derfor ingen stor overraskelse.

Etter at det første medlemmet av Kuiper-beltet ble oppdaget i 1992, har det vært en debatt blant astronomer om hvorvidt Pluto skal kalles en planet eller ikke. Mange astronomer mener i dag at det er galt å bruke betegnelsen planet om Pluto. De mener Pluto, og dens måne Charon, bør betegnes som Kuiper-belte-objekter.

IAU har nedsatt en arbeidsgruppe, som skal vurdere definisjonen av en minstestørrelse et objekt må ha, for å kalles en planet. Inntil gruppens rapport foreligger, vil alle objekter som oppdages - og har baner mer enn 40 AE fra Solen - betraktes som Kuiper-belte-objekter. Verdien 40 AE kan virke vilkårlig, når Kuiper-beltet strekker seg fra 30 AE og utover. Men 40 AE er altså omtrent den gjennomsnittlige baneradien til Pluto. Verdien er følgelig valgt slik at IAU fortsatt kan kalle Pluto en planet, men ingen andre kloder lenger ut.

Dette er den formelle holdningen IAU per i dag har, til spørsmålet om Pluto er en planet og om andre, større legemer lenger ut skal betegnes planeter eller ikke. Det innebærer at IAU i dag formelt ikke vil betegne 2003 UB313 som en planet, selv om kloden er større enn Pluto.

Oppdagelsen av 2003 UB313 vil sette ny fart i debatten om Plutos status som planet. Nå er det ikke lenger bare en antakelse at det finnes kloder lenger fra Solen, som er større enn Pluto. Vi vet det med sikkerhet. Det skjer i samme år som det er 75 år siden Clyde Tombaugh oppdaget Pluto.

Hvilken konklusjon IAU ender opp med, vites ikke i dag. Kanskje velger man å si at av historiske grunner skal Pluto fortsette å kalles en planet, mens andre, tilsvarende og større legemer ikke skal få den betegnelsen. I så fall har vi fortsatt ni planeter i Solsystemet. Om Pluto fratas statusen som planet, har vi åtte planeter i Solsystemet. Om 2003 UB313 får betegnelsen planet, har vi ti planeter i Solsystemet.

Uansett hva dette ender med, er en ting sikkert: Var Pluto blitt oppdaget i dag, ville den ikke fått betegnelsen planet. Da ville Pluto blitt regnet som et Kuiper-belte-objekt.