Forløper til Galileo-systemet skutt opp

Av Erik Tronstad

Oppskytingen startet klokken 06.19 norsk normaltid 28. desember 2005 fra Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan. Bæreraketten som ble benyttet, var av typen Sojuz FG med et øvre trinn av typen Fregat.

Sojuz FG-bæreraketten med Giove A klargjøres på opp­skyt­ings­platt­formen. (ESA)

Satellitten som ble skutt opp, har navnet Giove A. Den er strengt tatt ikke en satellitt til Galileo-systemet, men en prøvesatellitt eller forløper til senere operative satellitter i dette europeiske systemet av navigasjonssatellitter. Giove A er utviklet av og eies av den europeiske romorganisasjonen ESA. Det fremtidige operative Galileo-systemet er et prosjekt i regi av EU.

Galileo-systemet, eller Galileo Navigation Satellite System (GNSS) som er den formelle betegnelsen, er et planlagt system av navigasjonssatellitter. Satellittene i dette systemet vil gi samme type navigasjonssignaler som fra satellittene i USAs Global Positioning System (GPS). Navigasjonsenheter skal kunne bruke signalene fra satellittene i begge systemene til posisjons- og hastighetsbestemmelser.

Giove A ble plassert i en bane på 23 011 km x 23 258 km, med en inklinasjon på 56,05°. Planlagt banehøyde var 23 616 km. Den kan lett nås ved å bruke Giove As egne motorer.

Tegning av Giove A i jordbane. (ESA)

Banen som Giove A er plassert i, ligger nær opptil banene som brukes av to allerede operative systemer av navigasjonssatellitter. Satellittene i USAs GPS går i baner på 20 140 km x 20 220 km, med en inklinasjon på 55,0°. Satellittene i Russlands Glonass går i baner på 19 120 x 19 140 km, med en inklinasjon på 64,8°. Som USAs GPS er også Russlands Glonass et militært system under militær kontroll. Alle satellittene sender ut sine navigasjonssignaler med frekvenser i området 1,5-1,6 GHz (innenfor L-båndet).

I hovedsak er det tre formål med den 600 kg tunge satellitten Giove A:

1. Sikre rettighetene til de frekvensene Galileo-systemet har fått tildelt av International Telecommunications Union (ITU).
2. Prøve ut og demonstrere viktige teknologier som trenges i det fremtidige, operative Galileo-systemet.
3. Kartlegge partikkelstrålingen i de banene der de fremtidige Galileo-satellittene skal gå.

Om bord i Giove A er to små atomur basert på rubidiumkrystaller. Urene fortner eller saktner med mindre enn 10 ns (0,00000001 sekunder) per døgn. Ekstremt nøyaktige ur er en helt nødvendig forutsetning for at en satellitt skal gi gode nok navigasjonssignaler til mottakere til lands, til vanns og i luften.

Undersiden av Giove A domineres av antennesystemet som sender ut navigasjonssignaler. (ESA)

En etterfølger til Giove A, Giove B, er bygd og prøves for tiden ut, før oppskyting i 2006. Giove B skal ha med et atomur basert på en hydrogenmaser. Dette uret er 10 ganger mer nøyaktig enn rubidiumurene i Giove A. Hver av de operative Galileo-satellittene skal ha to ur basert på en hydrogenmaser, med to rubidiumur i reserve.

Den første operative Galileo-satellitten skal skytes opp i 2008. Etter den følger først tre satellitter. Med disse fire skal man prøve ut alle segmenter av Galileo-systemet, både i rommet og på bakken. Deretter skal de neste 26 satellittene skytes opp, det som skal til for å få systemet fullt operativt. Planen er at den siste av disse skal være på plass i jordbane i løpet av 2010.

Slik vil satellittene i Galileo Navigation Satellite System ta seg ut, når hele systemet er i drift. (ESA)

GPS eies og drives av det amerikanske forsvaret. Opprinnelig var det tenkt som et system for rent militær bruk. Etter hvert har det imidlertid også fått et utall av sivile anvendelser. Innenfor flere sektorer er man i dag helt avhengige av GPS-signalene.

Mange er meget skeptiske til at man i flere sammenhenger er avhengige av navigasjonssignaler som helt og fullt er under kontroll av det amerikanske forsvaret. Om USA ønsker det, kan landet i prinsippet når som helst stenge sivile brukere ute fra GPS-systemet. Alternativt kan USA la satellittene i GPS-systemet sende ut signaler som gir langt dårligere navigasjonsnøyaktighet enn sivile GPS-brukere i dag tilbys.

Riktignok har USA gitt løfter om at landet ikke skal gå til slike skritt. Likevel er mange meget bekymret for at man i så mange viktige sammenhenger helt er prisgitt hva USA gjør. Man har ingen garanti for at USA i fremtiden ikke endrer politikk på dette området. Det er hovedårsaken til at Europa, nærmere bestemt EU, ønsker å etablere sitt eget system med slike satellitter. Et annet poeng er at salg av utstyr og tjenester innen sivil satellittnavigasjon i dag er et marked med en årlig omsetning på flere milliarder dollar. I hovedsak domineres dette av amerikanske bedrifter. EU ønsker at europeiske bedrifter selv skal ha kompetanse og være med å konkurrere i dette markedet.

Hittil har også Kina og Israel inngått avtaler om å delta i Galileo-systemet. Det pågår forhandlinger med flere andre land utenfor Europa om slik deltakelse.