25 år siden den første romfergeferden
Av Erik Tronstad
|
Artikkel publisert i eRomfart, nummer 2006-045, 12.04.2006 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
I dag er det 25 år siden USA for første gang skjøt opp en romferge, på en ferd som har betegnelsen STS-1. Romfergen Columbia ble brukt på jomfruturen, som startet 12. april 1981. Om bord var astronautene John Young (kommandør) og Robert Crippen (pilot).
 |
De to astronautene på den første romfergeferden, Robert Crippen (til venstre) og John Young. Bildet er tatt 7. april 2006, under en markering av 25-årsjubileet ved Kennedy-romsenteret. Bak dem skimtes en modell i full størrelse av en romferge. Romfergen Columbia, som de to fløy på den første ferden, finnes ikke lenger. Den gikk i oppløsning over Texas 1. februar 2003. (NASA) |
Young var alt den gang en av USAs mest erfarne astronauter, med ferder i både Gemini- og Apollo-programmene bak seg. Han var også blant de 12 utvalgte menn som landet på Månen i Apollo-programmet. Young kommer for all tid til å forbli den eneste som har fløyet både Gemini, Apollo og en romferge. Crippen hadde aldri før vært i rommet.
 |
Columbia skytes opp på STS-1, 12. april 1981. (NASA) |
Da Columbia forlot oppskytingskompleks 39A ved Kennedy-romsenteret i Florida denne vårdagen, var det gått nesten seks år siden USAs forrige bemannede romferd. Den ferden var den siste med et Apollo-romfartøy, i Apollo Soyuz Test Project i juli 1975.
Oppskytingen av Columbia var første gang i historien at et gjenbrukbart bemannet romfartøy ble skutt opp. Alle bemannede romfartøyer før det var romfartøyer bygd for å brukes bare én gang.
Oppskytingen av Columbia var også første gang et bemannet romfartøy ble skutt opp med folk om bord uten at et tilsvarende romfartøy tidligere hadde gjennomført ubemannede ferder.
President Richard Nixon ga i 1972 grønt lys til at NASA kunne starte utviklingen av et nytt og gjenbrukbart romfartøy, som etterfølger til Apollo.
I romfergesystemet inngår selve romfergene, utvendige drivstofftanker og faststoffmotorer. Både romfergene og hylstrene til faststoffmotorene er gjenbrukbare. Hver drivstofftank kan brukes bare én gang, slik at det må bygges en ny tank til hver ferd.
NASA så for seg at romfergen etter hvert skulle erstatte omtrent alle «gammeldagse» engangsbæreraketter. Visjonen var at romfergesystemet etter hvert skulle bli mye billigere i drift, ved at det i stor grad var gjenbrukbart. Mellom hver ferd ville det bli forholdsvis lite av vedlikehold av de gjenbrukbare delene, mente man.
De planene som i løpet av 1970-årene ble lagt for romfergesystemet, tilsa flere hundre ferder i løpet av en tiårsperiode. Det skulle etter hvert foretas mer enn én romfergeferd hver eneste uke! I ettertid er det meget interessant å lese en nyhetsnotis som Trafikkmodell for romfergen i Smånytt om Romfart nummer 8, 1977. For ordens skyld skal det opplyses at romfergeferd nummer 100 fant sted i oktober 2000 (se Discovery skutt opp på STS-92 - romfergeferd nummer 100 (eRomfart 2000-153)). Det tok følgelig nesten 20 år før man kom opp i 100 romfergeoppskytinger.
Et knapt år senere (enn i 1977), i siste halvdel av 1978, er planene for antall ferder litt redusert, men fortsatt himmelhøyt over det vi vet ble realiteten. Da mente NASA dessuten at første romfergeferd kunne gjennomføres i september 1979, selv det meget forsinket i forhold til de opprinnelige planene. Ennå visste man selvsagt ikke at det skulle gå ytterligere 1,5 år før den første romfergen dro ut i verdensrommet. (Se Status for romfergeprogrammet i Smånytt om Romfart nummer 7, 1978.)
Med erfaring fra tre vellykkede romfergeferder har man tidlig i 1982 begynt å innse at romfergesystemet er atskillig mer komplekst og krever mye mer vedlikehold mellom hver ferd enn man opprinnelig antok. NASA opererer nå med langt færre romfergeferder i årene fremover enn NASA hadde gjort bare få år tidligere. (Se Program for 69 romfergeferder satt opp i Smånytt om Romfart nummer 2, 1982.)
Opprinnelig var det planen at romfergeferder skulle foretas også til polbane. Da måtte de skytes opp fra vestkysten av USA. Oppskytinger til polbane var Kennedy-romsenteret ville medføre oppstigningsbaner over land. Om en ulykke skulle skje under en oppskyting, var det fare for at deler kunne falle ned over befolkede områder. Derfor kunne oppskytinger til polbane ikke foretas fra Kennedy-romsenteret.
Isteden brukte USA over tre milliarder dollar på å bygge en oppskytingsplattform for romferger ved Vandenberg Air Force Base (VAFB) i California, USA. Derfra kan oppskytinger foretas til polbane uten at oppstigningsbanen går over befolkede områder, noe som har vært gjort og fortsatt gjøres med engangsbæreraketter. Så sent som tidlig i 1986 var det planen at første romfergeoppskyting fra VAFB skulle skje samme år.
Så kom Challenger-ulykken 28. januar 1986. Syv astronauter omkom i en dramatisk ulykke som gjorde et voldsomt inntrykk. Ulykken førte til betydelige endringer i USAs politikk for romtransport. Romferger skulle fra da av bare brukes til oppdrag som krevde nærvær av mennesker i rommet. Det skulle bli slutt på kommersielle oppskytinger, der formålet bare var å frakte en nyttelast opp i rommet. Slike oppgaver skulle tilbakeføres til engangsbæreraketter. Dessuten ble planene om bemannede romfergeferder til polbaner skrinlagt. Pengene som var brukt til å bygge en oppskytingsplattform for romferger ved VAFB var bortimot bortkastet.
Columbia-ulykken 1. februar 2003 var en like stor og dramatisk overraskelse som Challenger-ulykken. Nok en gang omkom syv astronauter. Også Columbia-ulykken førte til store endringer i amerikansk rompolitikk. Et knapt år etter ulykken erklærte President George W. Bush 14. januar 2004 at driften av romfergesystemet skal opphøre senest i 2010. Isteden skal USA satse på å utvikle et nytt ubemannet romfartøy og sette seg som mål å vende tilbake til Månen med bemannede ferder. (Se President George W. Bush: Tilbake til Månen, så til Mars (eRomfart 2004-018).)
Teknologisk sett er romfergene et meget avansert system, det klart mest avanserte som hittil har vært laget for transport av mennesker og last til og fra jordbane. Romfergene har også noen helt unike egenskaper, som ingen andre bemannede romfartøyer verken har hatt eller har.
En ting er gjenbrukbarheten. En annen ting er muligheten for å manøvrere seg til satellitter i jordbane, fange dem inn, foreta reparasjoner og vedlikehold og sette dem ut igjen. Flere satellitter, som har vært «strandet» i jordbane, er på denne måten blitt satt i stand til å fungere som opprinnelig tenkt.
Mest imponerende er dog kanskje de mange ferdene som har vært gjort til Hubble-romteleskopet. Takket være dem har man både kunnet reparere systemer i Hubble-romteleskopet og sette inn nye instrumenter med teknologi som ikke fantes den gangen teleskopet ble skutt opp. Det Hubble-romteleskopet som nå er i jordbane, er derfor betydelig mer avansert enn akkurat det samme teleskopet som ble skutt opp i 1990.
Likevel er det helt klart at romfergene aldri har vært i nærheten av å bli det systemet for transport av mennesker og nyttelaster til og fra jordbane som man hadde forestilt seg. I etterpåklokskapens og erfaringens skarpe og klare lys er det åpenbart at de planene man hadde i 1970-årene var totalt urealistiske. Romfergesystemet har vist seg å være langt mer komplisert i drift enn man den gang forestilte seg, og mye dyrere.
I dag er det også 45 år siden historiens første bemannede romferd, der Jurij Gagarin 12. april 1961 ble skutt opp i Vostok 1.
At STS-1 ble skutt opp på 20-årsdagen for Vostok 1, var en ren tilfeldighet. STS-1 skulle, etter flere års utsettelser, vært skutt opp 10. april 1981. Oppskytingen den dagen ble avlyst fordi de fem datamaskinene i Columbia ikke snakket «fort nok» med hverandre.
Du finner mer stoff om STS-1 i:
I forbindelse med 25-årsjubileet for STS-1 har vi laget og lagt ut en bildeserie om den ferden.
| 
