Kina prøver ut antisatellittvåpen

Av Erik Tronstad

Amerikanske etter­ret­nings­orga­ni­sa­sjoner mener at Kina gjennomførte en vellykket prøve av et antisatellittvåpen 23.38 norsk normaltid 11. januar 2007. Våpenet ble brukt til totalt å ødelegge en eldre kinesisk værsatellitt, Feng Jun 1C. Satellitten ble skutt opp i 1999.

Fra prøven av USAs antisatellittvåpen 13. september 1985. Totrinnsraketten er akkurat sluppet løs fra undersiden av F-15-flyet. (USAF)

Sekunder senere er faststoffmotoren i det første trinnet tent. (USAF)

Ødeleggelsen av Feng Jun 1C ser ut til å ha skjedd ved en ren kollisjon med et hode fra raketten som ble skutt opp fra bakken. Hodet har formodentlig manøvrert seg frem til et direkte treff med Feng Jun 1C, uten at det ble brukt noen form for eksplosiver.

Før Feng Jun 1C ble smadret, gikk satellitten i en bane på 843 km x 862 km med en inklinasjon på 98,7°. Etter kollisjonen skal amerikanske sporingsstasjoner ha observert i hvert fall flere titalls større fragmenter fra Feng Jun 1C. En forskergruppe i USA skal ha beregnet at kollisjonen produserte rundt 800 fragmenter som er større enn 10 cm, rundt 40 000 fragmenter på 1-10 cm og millioner av mindre biter. Selv et fragment av få millimeters størrelse kan gjøre stor skade om det treffer en satellitt.

Fragmenter fra kollisjonen skal være observert i baner fra 165 km x 850 km til 850 km x 3500 km. Følgelig har Kina på denne måten produsert farlig romskrap over et stort område i rommet. Det er spesielt alvorlig både at dette romskrapet er produsert i polar bane og at det dekker et så stort intervall i høyde over jordoverflaten.

USA foretok i 1985 en prøve av et antisatellittvåpen der en amerikansk satellitt omtrent 590 km over bakken ble smadret. Det tok 17 år før det siste sporbare fragmentet fra den kollisjonen hadde falt ned fra jordbane og blitt ødelagt i jordatmosfæren.

Mye av romskrapet fra den kinesiske prøven går i mye høyere baner. Følgelig vil det ta mye lengre tid før mesteparten eller «alle» fragmentene fra den prøven er kommet ned i jordatmosfæren og blitt ødelagt der.

Derfor er det kommet mange protester fra sivilt hold på Kinas opptreden. Svært mange sivile satellitter, både vitenskapelige satellitter og nyttesatellitter, går i baner fra 300 km og oppover. Den internasjonale romstasjonen er blant disse. Faren for at de skal bli truffet og skadet eller ødelagt av romskrap har økt etter den kinesiske prøven. Den faren vil vedvare i mange tiår fremover.

Rakettvåpenet som ødela Feng Jun 1C skal ha blitt skutt opp fra Kinas romsenter i Xichang. Flere observatører er overrasket over det. Fra det senteret har Kina i hovedsak skutt opp bæreraketter med flytende drivstoff som har plassert nyttelaster i geostasjonære baner. Slike raketter er lite egnet til å fungere som rakettvåpen for kollisjon med satellitter.

Dette er første gang at Kina gjennomfører enn vellykket prøve av denne typen. Før prøven 11. januar 2007 skal Kina tre ganger tidligere ha gjennomført tilsvarende forsøk, men uten å lykkes i å treffe og ødelegge målsatellitten.

Kina har med denne vellykkede prøven demonstrert at landet er i stand til å ødelegge satellitter i baner opp til nesten 900 km banehøyde. Svært mange amerikanske overvåknings- og etterretningssatellitter («spionsatellitter») går i lavere baner enn dette.

For noen måneder siden sirkulerte det meldinger om at Kina skulle ha bestrålt amerikanske overvåkningssatellitter med laser fra bakken. Mange av disse satellittene har følsomme sensorer som observerer jordoverflaten i synlig lys og i infrarødt. Slike sensorer kan tenkes å bli ødelagt av tilstrekkelig sterk laserstråling. Det er imidlertid ingenting som tyder på at noen av disse satellittene ble skadet av den eventuelle bestrålingen.

Tidligere er det bare Sovjetunionen og USA som har gjennomført prøver med antisatellittvåpen. Sovjetunionen gjennomførte om lag ett dusin slike prøver fra 1968 til 1982. USA gjennomførte tre slike prøver i 1984-1985.

I løpet av 1984 foretok USA de to første av i alt 12 planlagte prøver med sitt antisatellittvåpen. Begge var vellykkede, men involverte ikke bruk av mål i jordbane. Tredje prøve foregikk 13. september 1985, da våpenet for første gang ble prøvd mot en satellitt i bane. (Se Vellykket amerikansk asat-prøve i Smånytt om Romfart nummer 6, 1985.)

Gjennomskåret modell av totrinnsraketten i USAs antisatellittvåpen fra 1985 med prosjektilet i nesen til venstre. (LTV Aerospace and Defense. Vought Missiles and Advanced Programs Division)

USAs antisatellittvåpen var en totrinnsrakett som ble sluppet ut fra et F-15-fly. Mens F-15 var i en sterkt stigende bane, ble antisatellittvåpenet koblet fra undersiden av flyet. Rett etterpå startet rakettens første trinn.

Gjennomskåret tegning av prosjektilet i dette antisatellittvåpenet. (LTV Aerospace and Defense. Vought Missiles and Advanced Programs Division)

I hodet på raketten var et prosjektil med infrarøde sensorer og små rakettmotorer. Raketten ble skutt ut i retning mot målet som skulle ødelegges. I sluttfasen fløy prosjektilet inn mot målet. De infrarøde sensorene i prosjektilet fikk i en viss avstand «øye på» målsatellitten og observerte den relative bevegelsen mellom målet og prosjektilet. En datamaskin i prosjektilet brukte disse observasjonene til å avfyre rakettmotorene slik at prosjektilets bane ble styrt inn til en direkte kollisjon med målsatellitten. Ingen eksplosiver ble brukt. Kina ser ut til å ha brukt en tilsvarende metode, men med oppskyting fra bakken istedenfor fra fly.

Å få til en slik kollisjon er en formidabel teknisk bragd. Målsatellitten går i jordbane med en hastighet på rundt 7,8 km/s. Hvert sekund beveger den seg følgelig 7800 m, hvert tidels sekund 780 m og hvert hundredels sekund 78 m. Når så målsatellitten har en utstrekning på bare noen meter, krever det en imponerende presisjon å treffe den. Om prosjektilet passerer målsatellittens bane bare ett hundredels sekund for tidlig eller sent, så bommer det.

Riktignok vet man ennå lite om det prosjektilet Kina brukte. Om målsatellittens radiosender hele tiden er aktiv, kan prosjektilet bruke den til å søke seg frem mot målet. Man kan da si at målsatellitten «samarbeider» med prosjektilet. Man vet at målsatellittens radiosender hele tiden var aktiv, men man vet ikke om prosjektilet søkte seg mot radiosenderen eller brukte andre teknikker for å treffe satellitten.

Tidligere har det vært foreslått prosjektiler som i sluttfasen folder ut for eksempel et nett på flere titalls meter i diameter. I så fall øker det naturligvis sjansen for å treffe målet. Et slikt nett vil imidlertid neppe føre til så store ødeleggelser av målsatellitten som her ser ut til å ha skjedd.

Som nevnt har amerikanske sporingsstasjoner registrert flere titalls fragmenter etter kollisjonen. Sannsynligvis er disse minst noen titalls centimeter store. Dessuten er de spredd over et stort område i banehøyde. Det tyder på at målsatellitten ble truffet av et kompakt prosjektil i en voldsom kollisjon, ikke av et «flyvende fiskegarn».

Sovjetunionens antisatellittvåpen var mindre avansert enn de amerikanske og kinesiske systemene. Der ble prosjektilet plassert i bane, som en vanlig satellitt. Banen lå nær opptil målsatellittens bane. I løpet av ett eller to omløp manøvrerte prosjektilet seg inn til i nærheten av målsatellitten og eksploderte. Fragmenter fra eksplosjonen traff så målsatellitten og ødela den.

Prøven som USA gjennomførte 13. september 1985 ble for øvrig den siste prøven med dette amerikanske antisatellittvåpenet. De videre planlagte prøvene ble skrinlagt og systemet ble aldri operativt.

Inntil Kinas prøve nå i januar 2007 var den amerikanske prøven i 1985 den siste prøven av et antisatellittvåpen.

I enkelte norske media har man kunnet lese at Kina «skjøt ned» sin egen satellitt. Det er naturligvis det rene tøv. Man kan ikke «skyte ned» en satellitt, slik man kan gjøre med et fly.

En satellitt går i en bane rundt Jorden. Når den treffes og ødelegges, faller den ikke ned på Jorden. Isteden spres fragmentene fra den i mange ulike nye baner rundt Jorden. Som skrevet ovenfor vil de fleste fragmentene fortsette i jordbaner i mange år fremover

Noen av fragmentene kan ha baner der laveste punkt i banen ligger nede i de tykkere delene av atmosfæren. Slike fragmenter kan da raskt bli bremset ned og brenne opp i atmosfæren eller falle ned på Jorden, om de er store nok.