Cassini med nærpassering av Titan

Av Erik Tronstad

På det nærmeste passerte Cassini denne gang 2631 km over overflaten på Titan og med en passeringshastighet på 5,8 km/s. Det skjedde klokken 08.15.55 norsk normaltid 29. januar 2007, regnet om bord i romfartøyet. Punktet nærmest Titan lå ved 33° N på Saturn-månen. Dette skjedde på Cassinis 38. omløp rundt kjempeplaneten.

Bilde i kunstige farger av det store skysystemet på Titans nordlige halvkule. Bildene er tatt med Cassinis synlige og infrarøde kartleggingsspektrometer 29. desember 2006. (NASA/JPL/University of Arizona)

Cassini tok i slutten av 2006 bilder av et enormt skysystem på Titans nordlige halvkule. Skysystemet strekker seg fra nordpolområdet og sydover til om lag 60° N. Diameteren på skysystemet er omkring 2400 km, og det dekker nesten hele nordpolkalotten på Titan.

Atmosfæremodeller for Titan har forutsagt at det skulle finnes et slikt skysystem der. Hittil har det ligget på skyggesiden av Titan og ikke vært synlig. Etter hvert som vinteren på Titans nordlige halvkule langsomt går over i vår, blir nye deler av Titans nordhalvkule solbelyst.

Titan følger med i Saturns bevegelse rundt Solen, der hvert omløp tar knapt 30 år. Årstidene på Titan er derfor mye lengre enn på Jorden. Hver årstid varer i om lag syv år på denne Saturn-månen.

Ut fra atmosfæremodeller for Titan ser det ut til at et slikt skysystem kan vare i om lag 25 år. Så blir det nesten helt borte i fire-fem år og dukker så opp igjen i 25 år.

Forskerne mener at det kan være dette skysystemet som er kilden til væsken i alle sjøene på Titans nordlige halvkule. Disse innsjøene ble oppdaget på observasjoner gjort med Cassinis bildedannende radar. Noen av innsjøene i nordpolområdet ser ut til å være delvis oppfylt med væske, mens andre ser ut til å være uttørkede.

Fordampingen av væske fra alle disse delvis fylte og uttørkede innsjøene kan ha bidratt til den observerte skyformasjonen, mener forskerne i Cassini-prosjektet. Disse oppdagelsene forsterker hypotesen om at metan regner ned på Titan-overflaten og danner innsjøer og elver der. Metan fra dem fordamper så, stiger opp i atmosfæren og danner skyer der. Slik anser forskerne at metan spiller omtrent samme rolle i Titan-atmosfæren som vann gjør i jordatmosfæren.

Se omtaler i for eksempel Titan har metanregn og metanelver (eRomfart 2005-015), Likhetstrekk mellom Jorden og Titan (eRomfart 2005-035) og Titan - de tusen sjøers klode? (eRomfart 2007-004).

Dette skysystemet kan komme til å holde seg over nordpolområdet i mange år. Etter hvert som årstidene endrer seg, forventer forskerne at disse skyene og innsjøene på overflaten vil forflytte seg fra nord og mot syd.