Andre romvandring på STS-117

Av Erik Tronstad

Swanson i arbeid på den andre romvandringen på STS-117. (NASA)

Noe før klokken 18 norsk sommertid 13. juni 2007 begynte astronautene i romstasjonen prosessen med å trekke sammen styrbord sol­celle­pa­neler på P6-seksjonen. Det skjedde ved at motorer, på kommando fra astronautene inni romstasjonen, trakk i vaiere som løper ut langs sol­celle­pa­nelene. Dette var en prosess man hadde store problemer med da babord paneler ble trukket sammen i desember 2006 (se Problemer foran andre romvandring på STS-116 (eRomfart 2006-139)).

Problemene denne gangen synes å ha vært færre og mindre. De de to parallelle styrbord sol­celle­pa­nelene ble trukket sammen om lag 8,5 m innover. Da var om lag 7,5 av de 31 enkeltleddene på de 35 m lange panelene trukket sammen. Før de nye sol­celle­pa­nelene på S4-seksjonen kan settes i rotasjon, måtte P6-panelene trekkes minst 40 % sammen, det vil si omtrent 14 m. Før Atlantis forlater romstasjonen, må P6-panelene være trukket helt sammen.

Forrester (oppe i bildet) et sted ved S3-seksjonen. Oppe til venstre ses det ene paret av de to nye parene med sol­celle­pa­neler på S4-seksjonen. (NASA)

Klokken 20.28 norsk sommertid 13. juni 2007 startet Patrick Forrester og Steven Swanson på den andre romvandringen på STS-117. Som den første gikk også denne ut fra den amerikanske Quest-modulen.

Første arbeidsoppgave for de to var å bistå i videre sammentrekking av styrbord P6-paneler. Fastspent til enden av Canadarm2 ble Forrester manøvrert rundt. Mens han og Swanson hjalp til utvendig, styrte astronauter i romstasjonen motorene som trakk sammen P6-panelene. Nå greide man å trekke panelene ytterligere vel 5 m sammen. Dermed var panelene trukket nesten 14 m sammen.

Bakkekontrollen var meget godt fornøyd med dette resultatet. Helt fra starten av brukte man litt andre prosedyrer enn under sammentrekkingen av babord paneler i desember 2006. Erfaringene man da gjorde, viste seg nå å være meget nyttige.

Swanson arbeider nær de nye sol­celle­pa­nelene på S4-seksjonen. (NASA)

Etter å ha brukt 45 minutter mer på dette enn planlagt, tok Forrester og Swanson fatt på andre arbeidsoppgaver. Mange av dem var i stor grad av samme art som på den første romvandringen. De installerte avstivere som skal gi ekstra strukturell støtte til S3-seksjonen, de fjernet transportsikringer som holdt deler av S3/S4-seksjonene solid fast under oppskytingen og de installerte noe ekstra utstyr på de to store mekanismene som skal sørge for at S4-panelene kan rotere og holdes rettet mot Solen.

Flere mindre problemer gjorde at noen arbeidsoppgaver tok lengre tid enn planlagt. Derfor ble det etter hvert en nokså lang romvandring.

Blant annet oppdaget man at to kabler på rota­sjons­me­ka­nis­men til de nye panelene er feilkoblet. Kommandoer sendt gjennom den ene kabelen gikk til den enheten som skulle vært koblet til kabel nummer to, og omvendt. Astronautene fikk beskjed om å la det være slik nå. Samtidig fikk de beskjed om å la en transportsikring på rota­sjons­me­ka­nis­men forbli der. Det er for å sikre at panelene ikke begynner å bevege seg.

Mot slutten av romvandringen gikk det en alarm i Forresters romdrakt som sa at mengden med karbondioksid i drakten var for høy. NASA sa likevel at det aldri var noen farlig situasjon.

Romvandringen ble avsluttet klokken 03.44 norsk sommertid i dag, 14. juni 2007. Varigheten ble til slutt 7 timer og 16 minutter.

Forrester under S3-seksjonen, med et av de nye sol­celle­pa­nelene bak seg. (NASA)

I den russiske delen av romstasjonen har det de siste par dagene flere ganger vært problemer med flere av datamaskinene der. Først sviktet en datamaskin som er sentral i romstasjonens stillingskontrollsystem. Den kontrollerer stillingskontrollmotorer i den russiske delen av romstasjonen.

Normalt er det store svinghjul i den amerikanske delen av romstasjonen som sørger for at den har rett stilling i rommet, en stilling gjør at trykkmodulene ikke blir for varme og som bidrar til at sol­celle­pa­nelene er vendt mot Solen.

Av og til overbelastes svinghjulene. Da må stillingskontrollmotorer i den russiske delen av romstasjonen tre inn og hjelpe til. Dette ble umulig etter sammenbruddet i nevnte datamaskin. Siden Atlantis er tilkoblet romstasjonen, ble motorer i romfergen isteden brukt til ekstra stillingskontroll.

Senere har ytterligere et par datamaskiner i den russiske delen av romstasjonen brutt sammen. Disse er sentrale når det gjelder å kontrollere flere av funksjonene i romstasjonen.

I løpet av dagen i dag er situasjonen noe forbedret. Disse datamaskinene inngår i tre uavhengige kretser for kontroll av mange av romstasjonens systemer. Nå er én av disse tre kretsene operative igjen.

Feilfinning og feilretting vanskeliggjøres av at Russland har meget begrensede muligheter til å kommunisere med romstasjonen. Slik kommunikasjon kan skje bare når romstasjonen passerer innenfor rekkevidde av en av de få russiske bakkestasjonene.

USA har et eget system av kom­mu­ni­ka­sjons­sa­tel­litter, Tracking and Data Relay Satellite System (TDRSS), i geostasjonær bane. Via disse satellittene kan bakkekontrollen i Houston ha kontakt med romstasjonen det aller meste av tiden på hvert omløp.