USA skal «skyte ned» hemmelig satellitt

Av Erik Tronstad

En SM-3-rakett skytes opp fra USS Shiloh, en krysser av samme type som den som skal skyte opp en SM-3-rakett for å tilintetgjøre USA 193. (U.S. Navy)

Amerikanske myndigheter har besluttet at fartøyer i landets marine skal forsøke å «skyte ned» en av USAs egne satellitter. Satellitten betegnes både NROL-21 og USA 193 og er en meget hemmelig satellitt skutt opp i regi av landets etter­ret­nings­orga­ni­sa­sjon National Reconnaissance Office (NRO).

Den offisielle begrunnelsen for å «skyte ned» satellitten er at den snart kommer til å foreta en ukontrollert ferd inn i jordatmosfæren. Siden man ikke har noen kontroll over satellitten, kan rester av den i verste fall tenkes å komme ned i bebodde områder. Satellitten har helseskadelige stoffer om bord. Det kan tenkes at disse stoffene kan overleve ferden gjennom atmosfæren, treffe jordoverflaten og der utgjøre en fare om mennesker kommer nær dem.

USA 193 går nå i en bane omtrent 250 km over jordoverflaten. Banehøyden avtar med omtrent 1 km hvert døgn. Om ikke noe gjøres, antas satellitten å komme ned i de tykkere delene av atmosfæren og i hovedsak brenne opp 18. mars 2008. Usikkerheten i det datoanslaget er pluss eller minus en uke. Det er helt umulig å vite hvor mange og store deler av satellitten som eventuelt vil overleve ferden gjennom atmosfæren og treffe Jorden. Like umulig er det nå å ha noen formening om hvor på Jorden det skjer. Det eneste som er sikkert er at det vil skje et sted mellom 58,5° N og 58,5° S, da banen har en inklinasjon på 58,5°.

USA 193 ble skutt opp med en Delta-bærerakett fra Space Launch Complex 2 ved Vandenberg Air Force Base (VAFB) i California, USA 14. desember 2006. Alt få dager etterpå ble det kjent at satellitten høyst sannsynlig var helt «død». Amatører som jevnlig observerer hemmelige (og andre) satellitter tok bilder fra bakken som tydet på at satellittens sol­celle­pa­neler ikke hadde foldet seg ut etter oppskyting.

En satellitt som skal bruke sol­celle­pa­neler til strømforsyning, har også ett eller flere batterier om bord. Batteriene leverer strøm til satellittens systemer under oppskytingen og gjerne frem til satellitten er skilt fra bærerakettens øverste trinn. Noe av det første som deretter skjer, er at satellittens sol­celle­pa­neler foldes ut, slik at de kan begynne å levere strøm til å lade batteriene og til systemene om bord. Batteriene har ofte kapasitet til å forsyne satellitten med strøm i bare få timer.

Sol­celle­pa­nelene på USA 193 foldet seg altså aldri ut. Da batteriene mindre enn to døgn etter oppskyting gikk tomme for strøm, døde samtidig hele satellitten. Observatører som lytter til radiosignaler fra satellitter, hørte signaler fra USA 193 bare de første 1,5 døgnene. Deretter var det helt stille.

Etter det har det ikke vært mulig verken å kommunisere med USA 193 eller bruke motorene om bord til stillingskontroll eller banejusteringer. NRO mistet kort og godt enhver kontroll over satellitten. Siden da har den fortsatt i sin bane som en død gjenstand.

Fordi USA 193 er hemmeligstemplet, er det svært lite man vet om satellitten. Forskjellige uavhengige observatører er stort sett enige om at satellitten brukes til en eller flere former for jordobservasjoner. Det har lenge vært antatt at USA 193 er en ny radarsatellitt som skal etterfølge og erstatte radarsatellittene som opprinnelig ble kalt Lacrosse, og som senere er blitt omtalt både som Onyx og Vega. Fem slike satellitter er skutt opp og en sjette antas å være under bygging. Satellittene kan gjøre observasjoner også om natten og gjennom skyer. De antas å produsere radarbilder med en oppløsning på omkring én meter.

I den senere tid har flere ment at satellitten kanskje istedenfor eller i tillegg til en radar også har en eller annen form for et kamerasystem om bord. Likeledes har det vært spekulert på at USA 193 kan være en eksperimentell satellitt, i motsetning til en operativ satellitt. I så fall mener man at satellitten skulle brukes til å prøve ut nye sensorer og systemer for overvåkning og innsamling av etterretningsdata, for bruk i andre, fremtidige operative satellitter.

USA 193 er ikke noen spesielt stor satellitt. Satellittkroppen er 3-4 m stor. Siden den ble skutt opp med en Delta 2-bærerakett til lav jordbane, må massen være et sted mellom 2,5 tonn og 4 tonn. Av dette skal om lag 500 kg være hydrazin, et drivstoff for bruk til banejusteringer og stillingskontroll. Fordi man på et tidlig tidspunkt mistet all kontroll med satellitten, er omtrent ikke noe av hydrazinet brukt.

Som nevnt er USA 193 helt strømløs. Dermed er det heller ikke strøm til varmeelementer som trengs for å holde hydrazinet om bord flytende. Hydrazin fryser ved -2 °C. Hydrazinet er bunnfrosset til en eneste stor isklump i tanken det oppbevares i.

Hydrazin er et giftig stoff som kan gi skader ved innånding og i verste fall føre til dødsfall om konsentrasjonene av det er store nok.

Da romfergen Columbia gikk i oppløsning over USA 1. februar 2003, overlevde betydelige deler av romfergen ferden gjennom atmosfæren, brant ikke opp der, men traff bakken. Blant annet kom en av drivstofftankene om bord ned på bakken omtrent uskadet.

Amerikanske myndigheter sier de frykter for at det samme kan skje med hydrazintanken i USA 193. De ser for seg at den faller nokså uskadet på bakken nær mennesker, sprekker og at hydrazin lekker ut og skader eller i verste fall dreper mennesker like ved. Dette er den offisielle grunnen for at USA ønsker å knuse satellitten med et rakettvåpen.

For at mennesker skal omkomme av hydrazinet eller bli alvorlig skadet av det, må de befinne seg mindre enn 20-30 m fra der tanken treffer bakken og hydrazinet lekker ut. Det er ikke snakk om at hydrazinet representerer noe særlig fare for personer som er mer enn om lag 100 m fra en sprukket tank på bakken.

Sannsynligheten for at dette skal skje er svært liten. For det første passerer banen til USA 193 for det meste over havområder. Derfor er det mest sannsynlig at satellitten vil falle ned over vann. Og om deler av satellitten skulle falle ned på land, er det svært lite sannsynlig at det skjer i bebodde områder. Dessuten er det mest sannsynlig at hydrazintanken ikke overlever intakt ferden ned gjennom atmosfæren.

Toppen av SM-3-raketten er kommet opp av utskytingsrøret. (U.S. Navy)

Tre kryssere i den amerikanske marinens Aegis-klasse skal gjennomføre forsøket på å ramme USA 193 med et rakettvåpen. Rakettvåpenet er av typen Standard Missile 3 (SM-3). Dette er et våpen som ikke er laget for å ramme satellitter, men for bruk mot fly, kryssermissiler og innkommende rakettvåpen med kjernefysiske ladninger («atombomber»).

SM-3 har aldri før vært brukt mot satellitter. Den rekkevidden som tidligere har vært offisielt angitt for SM-3, 160 km, er for liten til at våpenet kan nå opp til USA 193. Enten har USAs forsvar der oppgitt et for lavt tall, eller det kan dreie seg om en modifisert utgave av SM-3 som nå skal brukes.

De tre krysserne er et sted i det nordlige Stillehavet, nordøst for Hawaii. Derfra skal forsøket på å treffe USA 193 gjennomføres i nokså nær fremtid.

Om man lykkes i å få en fulltreffer på USA 193 med SM-3, vil satellitten bli smadret i tusenvis av større og mindre biter. Håpet er selvsagt at man også skal lykkes i å sprenge åpen hydrazintanken og knuse isklumpen av hydrazin.

I så lav bane som USA 193 nå er i, vil nesten alle disse bitene komme ned i de tykkere delene av atmosfæren i løpet av noen dager eller få uker. Der vil det aller meste brenne opp. Sjansen for at større deler skal overleve ferden ned til jordoverflaten er langt mindre enn om hele satellitten kommer inn i jordatmosfæren uskadet.

Litt mer enn øvre halvdel av SM-3 er kommet opp over dekk. (U.S. Navy)

Inntil alle restene etter USA 193 er rensket bort fra jordbane, vil i hvert fall noen av dem utgjøre en fare for andre satellitter i lave jordbaner. Særlig har man hatt romfergen Atlantis og den internasjonale romstasjonen i tankene.

Romstasjonen og Atlantis går begge nå i høyere baner enn USA 193. Sistnevnte hadde 18. februar 2008 en bane på omtrent 247 km x 259 km med en inklinasjon på 58,5°. Romstasjonen og Atlantis hadde til samme tid baner på omtrent 330 km x 340 km med en inklinasjon på 51,6°.

Når Atlantis skal lande i morgen, må romfergen passere ned forbi banehøyden til USA 193. Om USA 193 beskytes og treffes før dette, vil det gi en betydelig økt fare for at romskrap fra satellitten kan treffe romfergen. Derfor har det amerikanske forsvaret besluttet å vente med å beskyte USA 193 til etter at Atlantis har landet.

Endeavour klargjøres nå på oppskytingskompleks 39A ved Kennedy Space Center for oppskyting 11. mars 2008. Det er ikke sagt noe om i hvilken grad faren for at Endeavour skal treffes, øker om USA 193 rammes. Restene fra et slikt treff vil som nevnt gå i jordbane i opptil noen uker fremover. Og Endeavour må opp gjennom dette beltet for å nå frem til romstasjonen.

Hele rakettvåpenet er kommet klar av utskytingsrøret. (U.S. Navy)

En beskyting av USA 193 med SM-3 vil treffe satellitten nedenfra. Mange av bitene fra eksplosjonen vil utvilsomt bli slynget opp i høyere baner enn den USA 193 går i. NASA vurderer det som lite sannsynlig at dette vil gi særlig økt fare for romstasjonen, som altså går i en bane 100 km høyere enn USA 193. Peggy Whitson, kommandør i den nåværende langtidsbesetningen i romstasjonen, sier hun ikke bekymrer seg for dette.

Mange såkalte uavhengige observatører stiller spørsmål ved den begrunnelsen amerikanske myndigheter gir for å beskyte USA 193. Disse kritiske røstene mener det er svært lite sannsynlig at hydrazinet i USA 193 skal forårsake noen skader på bakken. Flere mener at USA har andre grunner til beskytingen av USA 193.

En grunn som nevnes er frykten for at hemmelig utstyr i satellitten skal overleve ned til bakken og komme i hendene på andre lands etterretningstjenester. En annen grunn som oppgis er at USA ønsker å sende både militære og politiske signaler til andre land, spesielt til Kina. En tredje grunn er at USAs forsvar ønsker å sette fokus på det de mener er et behov for et forsvar mot rakettvåpen.

Kina gjennomførte 11. januar 2007 en prøve med et antisatellittvåpen mot en kinesisk satellitt, Feng Jun 1C. Det skapte en formidabel sky av romskrap. Restene etter den satellitten sies å utgjøre omtrent 40 % av det romskrapet som nå er i bane. Prøven ble sterkt kritisert av blant andre USA.

Den kinesiske satellitten som ble truffet, gikk i en mye høyere bane enn USA 193. Vrakrestene av Feng Jun 1C har derfor mye lengre levetid i sine baner enn restene etter USA 193 vil ha. Les mer om dette og om andre antisatellittvåpen i Kina prøver ut antisatellittvåpen (eRomfart 2007-009).

For ordens skyld må det tilføyes at man ikke kan «skyte ned» en satellitt, slik man kan gjøre med et fly. En satellitt går i en bane rundt Jorden. Når den treffes og ødelegges, faller den ikke ned på Jorden. Isteden spres fragmentene fra den i mange ulike nye baner rundt Jorden.