BepiColombo passerte Jorden*

BepiColombo passerte Jorden*

Publisert av Norsk Astronautisk Forening den 16.04.20. Oppdatert 07.05.21.

eRomfart 2020-026, Norsk Astronautisk Forening, 15.04.2020

 

Dette er en nyhetsnotis opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.

 

BepiColombo under passeringen av Jorden. Vingespennet på solcellepanelene til MTM-modulen er 30 m. Modulen skal kobles fra rett før BepiColombo går inn i bane rundt Merkur i 2025. Sondens MPO-del får strøm fra det 7,5 m lange panelet som stikker ut til venstre. Den japanske Mio befinner er omsluttet av den sylinderformede solskjermen forrest. Kunstneren har, som så ofte, tatt seg noen friheter og viser f.eks Jorden mye nærmere enn BepiColombo kom. Sonden passerte 12 700 km fra Jorden, tilsvarende Jordens diameter. (Illustrasjon: ESA)

BepiColombo passerte Jorden

Av Øyvind Guldbrandsen

Den europeisk-japanske Merkur-sonden BepiColombo passerte 10. april Jorden i en avstand av 12 700 km. Dette tilsvarer Jordens diameter, eller omtrent tredjeparten av høyden de geostasjonære satellittene ligger i. Under passeringen ble flere observasjoner av Jorden og Månen utført. Observasjonene av spesielt Månen vil gi en god kalibrering av sondens instrumenter.


Dette var den første av hele ni planlagte planetpasseringer BepiColombo skal gjøre for at den skal kunne gå inn i kretsløp rundt Merkur i desember 2025, drøyt syv år etter oppskytingen. De to neste passeringene skal skje forbi Venus, den første i oktober i år. Deretter følger seks av Merkur, den første i oktober 2021. For hver passering blir sondens bane endret av planetens gravitasjonsfelt. Dette sparer store mengder drivstoff, vesentlig mer enn det ville vært praktisk mulig for sonden å ta med seg.

Jorden fotografert fra BepiColombo 10. april med et av sondens små selfiekameraer, som sonden ble utstyrt med for å sjekke at antenner og solpaneler ble foldet ut riktig etter oppskytingen. Bildet er tatt halvannen time før sonden kom på det nærmeste fra Jorden. Nord er ned på bildet. Afrikas horn og den arabiske halvøy er synlige. (ESA/JAXA)


BepiColombo er for øyeblikket den eneste planetsonden som er på vei til en annen planet (solsondene Parker Solar Probe og Solar Orbiter har flere planetpasseringer foran seg, men er kun instrumentert for å studere Solen).

BepiColombo er et av ESAs hjørnesteinsprosjekter og blant romorganisasjonens mest ambisiøse. Sonden ble skutt opp med en Ariane 5-rakett i oktober 2018 og består egentlig to romsonder: Én bygget av ESA og en mindre bygget av JAXA. Under overfarten til Merkur er den japanske delen omsluttet av en separerbar solskjerm. Delene skal skille lag etter at sonden har gått inn i kretsløp rundt Merkur og deretter manøvreres inn i forskjellige baner, tilpasset observasjonene de skal utføre. Den europeiske delen, kalt MPO (Mercury Planetary Orbiter), som er 3-aksestabilisert, skal kretse i en svakt elliptisk bane og primært studere Merkurs overflate og eksosfære (tynne atmosfære). Den spinnstabiliserte, japanske delen, kalt Mio, eller MMO (Mercury Magnetospheric Orbiter), skal kretse i en høyere og mer avlang bane og primært studere magnetosfæren.

Sonden har også en stor fremdriftsmodul (MTM – Mercury Transfer Module), utstyrt med ionemotorer og egne solpaneler. Denne skal være i drift under store deler av ferden til Merkur, men kobles fra like før sonden går inn i bane rundt planeten. Da vil hastigheten i forhold til Merkur være så lav at det bare vil kreves en liten avfyring av de kjemiske rakettmotorene for å få sonden inn i en innledende bane rundt planeten.

Tidlig i prosjektets utviklingsfase planla man også å ha med en landingssonde, men den ble droppet av budsjetthensyn.

Som de fleste vet er Merkur Solsystemets minste planet, og den nærmest Solen. Det gjør den vanskelig å observere både med teleskop fra Jorden og med romsonder. Det krever mye energi å komme dit, særlig om man skal gå inn i kretsløp rundt planeten, og sondene og instrumentene må være spesialdesignet for å tåle varmen der. Merkurs bane strekker seg fra 0,31 til 0,47 astronomiske enheter fra Solen (1 AE er snittavstanden Jorden-Solen). I punktet i banen nærmest Solen er solstrålingen over 10 ganger så kraftig som den er ved Jorden. Det får temperaturen på overflaten av Merkurs dagside til å komme opp i 427°C.

Tidligere har kun to sonder studert Merkur på nært hold, begge amerikanske. Den første var Mariner 10, som gikk i bane rundt Solen og passerte planeten tre ganger på midten av 1970-tallet. Den andre var den mer avanserte MESSENGER, som kretset i bane rundt Merkur fra 2011 til 2015 og foretok en detaljert kartlegging av hele overflaten.

BepiColombo er utstyrt med flere og bedre instrumenter enn noen av disse. De 11 instrumentene til MPO-delen inkluderer kameraer, spektrometre (infrarøde-, ultrafiolette-, røntgen-, gamma- og nøytron-), radiometer, laserhøydemåler, magnetometre og partikkelinstrumenter. Mio har fem instrumentgrupper tilegnet observasjoner av atmosfæren, felter, atomære partikler og støv.

Blant målene med prosjektet som ESA lister opp er (for den som orker): Å finne ut hvordan Merkur ble dannet og hva det kan fortelle oss om Solsystemets dannelse, hvordan disse (Merkur og Solsystemet) har utviklet seg, hvordan en planet eventuelt er dannet og hvordan den utvikler seg så nært moderstjernen (Merkur kan ha blitt dannet lengre ute og vandret innover), om Merkurs store jernkjerne er helt eller delvis stivnet og hvor store delene er, hva Merkur er sammensatt av, om planeten fortsatt er geologisk, kanskje til og med vulkansk aktiv, distribusjon og typer nedslagskratre, hvordan magnetfeltet genereres, hvordan magnetosfæren og den ekstremt tynne atmosfæren påvirkes av solvinden, hva som vedlikeholder eksistensen av atmosfæren/eksosfæren, og hvor isen under de evig skyggefulle kratrene ved polene kommer fra og hvilke materialer den er blandet med. Sonden skal også teste Einsteins generelle relativitetsteori.

På vei bort fra Jorden, i en avstand av 540 400 km. Månen ses også, som en prikk nær enden av solcellepanelet. Bildet er tatt kl. 16:24 den 11. april, dagen etter passeringen av Jorden, med et av sondens selfiekameraer. (ESA/JAXA)



BepiColombo i kretsløp rundt Merkur, idet den japanske sonden Mio kobles fra. Merkur overflate er dekket av kratre og minner om Månens. Men en nærmere titt viser at Merkurs i mange områder er mer rynkete, hvilket tyder på at planeten over tid har krympet litt, trolig fordi dens indre har kjølnet etter dannelsen og trukket seg sammen. (Illustrasjon: Astrium)