eRomfart 2022-019, Norsk Astronautisk Forening, 04.10.2022
Dette er en nyhetsartikkel opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Opp- og nedturer i september 2022
Av Ragnar Thorbjørnsen
Oppturer:
Oppskyting av Sojuz MS-22
Vellykket kollisjon med asteroide (DART)
Vellykket passering av Jupiter-månen Europa (Juno)
Nedturer:
Oppskyting av Artemis 1 ble utsatt til november
Oppskyting av Crew-5 ble utsatt til oktober
Sojuz MS-21 landet (vellykket nedtur)
Verdt å ta med seg:
JWST med fantastisk bilde av Neptun
Først tar vi med at det i dag er 65 år siden oppskytingen av Sputnik 1. Vi sier gjerne at romalderen begynte den 4. oktober 1957.
Så var det naturligvis en stor nedtur at Artemis 1 ikke ble skutt opp i løpet av september. Etter en ganske vellykket test av drivstoffpåfylling ble muligheten for oppskyting i denne omgang ødelagt av orkanen Ian, som med kurs for Florida førte til at NASA besluttet å rulle SLS/Orion tilbake til VAB. Dette ble gjort for sikkerhets skyld, da det er klare grenser for hvor sterke vinder man kan tolerere mens raketten står på oppskytingsplattformen. Neste oppskytingsperiode strekker seg fra den 17. til 31. oktober, men NASA har valgt ikke å benytte seg av denne perioden. I stedet vil man unngå hastverk, og ta seg god tid til å forberede neste forsøk. Neste periode strekker seg fra den 12. til 27. november, men foreløpig er ingen dato fastsatt.
Så kan vi også nevne en planlagt nedtur, i ordets egentlige forstand, den 29. september landet Sojuz MS-21 med tre russiske romfarere om bord. Og turen opp for de fire romfarerne på Crew-5 ble også utsatt som følge av orkanen Ian. Ny dato er 5. oktober.
Heldigvis ble september avsluttet med to oppturer, i betydningen vellykkede begivenheter andre steder i Solsystemet:
Alt gikk etter planen da romsonden DART traff asteroide-månen Dimorphos natt til den 27. september. Det kan imidlertid gå inntil et par måneder før man vet om kollisjonen ga merkbare endringer i banen rundt moder-asteroiden. I tillegg til at selve oppdraget ble vellykket gjennomført, kan det også bemerkes at det ga NASA en PR-gevinst, med omtale i media verden rundt. Formålet er jo å redde Jorden når en trussel fra rommet truer en gang i fremtiden.
Den italienske mini-sonden LICIAcube ble sluppet løs fra DART den 11. september, for å ta bilder av kollisjonen med Dimorphos. LICIA står for Light Italian CubeSat for Imaging of Asteroids. Bildet viser at kollisjonen fant sted; hva kollisjonen førte til gjenstår å undersøke. Det kan ta noen uker
Den 29. september passerte Jupiter-sonden Juno månen Europa. Minste avstand var 352 kilometer. Dette var historiens tredje nærpassering av Europa (nærmere enn 500 kilometer), den forrige skjedde 3. januar 2000 da Jupiter-sonden Galileo passerte i en avstand av 351 kilometer. Juno hadde kun to timer på seg til å observere månen, da den relative hastigheten var så høy som 23,6 kilometer i sekundet. Likevel forventer man å motta bilder som er blant de beste man har av Europa, noen med en oppløsning ned til 1 kilometer per pixel.
Dette er det første bildet som er offentliggjort etter Junos passering av Jupiter-månen Europa.
Blant andre saker fra siste halvdel av september må nevnes et fantastisk bilde av Neptun, levert av JWST (James Webb Space Telescope). Både ringer og måner er også synlig på bildet. Neptun er den av Solsystemets åtte planeter som befinner seg lengst fra Solen. Forrige gang vi kunne studere Neptun i slik detalj var da romsonden Voyager 2 passerte planeten i 1989.
Neptun sett fra JWST.
Neptun-månen Triton er nummer syv i størrelse blant Solsystemets måner (diameter 2710 kilometer).
Helt i slutten av september kom en melding om at NASA og SpaceX studerer en plan om å forlenge levetiden til Hubble Space Telescope (HST). Ideen er at et av romskipene til SpaceX (Crew Dragon) skal sendes opp til HST for å bringe teleskopet opp i en høyere bane, slik at levetiden dermed kan forlenges med et tiår eller to. Da HST ble utplassert av romfergen, skjedde det i en høyde av 600 kilometer. Høyden er nå nede i 535 kilometer, hvilket betyr at det er 50% sannsynlighet for at teleskopet faller ned innen 2037. Man vil også vurdere om det samtidig vil være mulig å utføre annen service på teleskopet. Foreløpig snakkes det kun om å studere muligheten, altså ingen beslutning om å gjøre dette.
Og til slutt litt om fremtidige måneferder og mulige månelandinger:
Både NASA og politikerne vil at det skal være konkurranse om utviklingen av månelandingsfartøyer. Foreløpig er det som kjent kun SpaceX som har en kontrakt på utvikling, de skal lage en månelanderversjon av sitt Starship. NASA kaller konkurransen for Sustaining Lunar Development (SLD). Den 16. september inviterte NASA industrien til å komme med forslag til nye månelandingsfartøy. Frist for å svare er satt til 15. november. NASA skal deretter bruke et halvt år på å vurdere forslag og tilhørende tilbud, slik at en kontrakt kan tildeles i løpet av mai 2023. Tanken er da at vinnerens månelandingsfartøy skal brukes i forbindelse med Artemis 5, men det er neppe viktig for NASA om det blir akkurat denne ferden. Slik det ser ut nå vil Artemis 5 kunne finne sted i 2028. Da skal også romstasjonen Gateway være base for romfarerne.
Planen for Artemis 5, med eller uten månelanding, er først og fremst å levere en ny seksjon til romstasjonen Gateway. Dette er også planen for Artemis 4. Siden begge seksjoner leveres av ESA, er det veldig sannsynlig at en ESA-astronaut får være med på hver av disse ferdene. I slutten av september, under den internasjonale astronautiske kongressen som i år fant sted i Paris, undertegnet ESA og NASA en ny samarbeidsavtale om Artemis-programmet, der det blant annet står at tre Artemis-ferder skal gjennomføres med en ESA-astronaut blant mannskapet.
Den første landingen med det nye månelandingsfartøyet, enten det skjer med Artemis 5 eller senere, skal ha betegnelsen Polar Sortie Mission. To astronauter skal oppholde seg på måneoverflaten i omtrent seks døgn. Månelandingsfartøyet må også kunne ha med seg fire astronauter. Den neste landingen skal ha betegnelsen Polar Excursion Mission, og oppholdet på måneoverflaten skal vare i 33 døgn. Dette opplegget forutsetter at en egen boligseksjon er plassert ved landingsstedet på forhånd. Avtalen mellom ESA og NASA inkluderer også et fartøy som kan frakte større nyttelaster til Månens overflate (European Large Logistics Lander), riktignok under forutsetning av at medlemslandene i ESA bevilger midler til dette. Belønningen blir eventuelt at en europeisk astronaut får bli med på en kommende månelanding.
