Starlink Group 2-1 skutt opp*

Starlink Group 2-1 skutt opp*

Publisert av Øyvind Guldbrandsen den 15.09.21. Oppdatert 27.02.24.

Tittelbildet: Illustrasjon av en Starlink-satellitt i ferd med å folde ut solcellepanelet. 

  

eRomfart 2021-031, Norsk Astronautisk Forening, 15.09.2021

 

 

Dette er en nyhetsnotis opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.


Starlink Group 2-1 skutt opp

Av Øyvind Guldbrandsen

 

De 51 Starlink-satellittene som ble skutt opp tirsdag 14. september 2021 var de første som skal operere i det andre såkalte skallet av Starlink-satellitter som skal omslutte Jorden. Satellittene i dette skallet er interessante for oss i Norge.

De nye satellittene skiller seg fra forrige generasjon på to viktige områder. Det ene er at de ble skutt opp i en bane med inklinasjon på 70 grader i forhold til Jordens ekvator. Det gir dekning over nordlige, og for den saks skyld også veldig sydlige områder. De nordlige områdene inkluderer Alaska, Canada og Norden, som nesten ikke blir dekket av satellittene i det første skallet. Dette er selvsagt interessant for mange av oss i Norge.

For det andre kan de nye satellittene kommunisere seg imellom med laserstråler, som kan formidle data med kolossal hastighet. Det betyr at en satellitt ikke trenger å ha en bakkestasjon direkte innen synsvidde når den kommuniserer med en brukerterminal. Bakkestasjoner er kostbare både å bygge ut og drifte. Politisk vrangvilje, som typisk preger store deler av kloden, eller lokal motstand, eksempelvis i Strengelvåg i Lofoten, gjør det også ofte umulig å få satt opp noen.

Dette var de første operative Starlink-satellittene som ble skutt opp fra fra Vandenberg-basen på USAs vestkyst. Oppskytingen foregikk kl. 05:55 norsk tid, og som vanlig var det en Falcon 9-bærerakett som brakte satellittene i bane. Dette var 10. gangen førstetrinnet på den aktuelle raketten ble benyttet. Også denne gangen landet det i god behold etter oppskytingen, på et droneskip noen hundre km fra kysten.

Tusenvis av satellitter for Global Internett-tilgang
For de som ennå ikke er kjent med Starlink så gjentar vi at dette er et meget ambisiøst prosjekt som bygges ut av selskapet SpaceX og som tar sikte på å gi høyhastighets Internett til områder hvor dette fungerer dårlig, eller ikke eksisterer. Systemet skal bestå av tusenvis, etter hvert kanskje titusenvis av satellitter i lave, inklinerte jordbaner, fordelt på flere «skall», og skal i prinsippet kunne gi global dekning.

Hvorvidt SpaceX vil få konsesjon til å drive det over alt hvor de ønsker er et annet spørsmål. Foreløpig er har selskapet bare fått tilgang til en håndfull land, men dette ventes å stige betraktelig i årene som kommer, etter hvert som byråkrater og politikere i de respektive landene får tygget seg gjennom søknader og utredninger. Enn så lenge kan SpaceX imidlertid se langt etter å få driftstillatelse i land som Russland og ikke minst Kina, selv om man skulle tro at det her finnes et enormt, potensielt marked. Igjen er det politisk vrangvilje, samt myndighetenes sedvanlige ønske om å styre landet og befolkningen som en gigantbarnehage, som er årsaken.

En Starlink-brukerterminal består av en automatisk styrbar antenne med diameter på 48 cm, kalt «UFO på pinne», med tilhørende stativ, strømadapter, ruter etc. Brukeren skal selv kunne montere opp dette relativt enkelt, forutsetningen for at den virker tilfredsstillende er at man har fri sikt til helst mesteparten av himmelen.

 

En Starlink-antenne for vanlige brukere, og utstyret som følger med.


Terminalene koster 499 amerikanske dollar å kjøpe, men det antas at det for tiden koster SpaceX rundt 1500 dollar å produsere hver av dem. Dette skyldes særlig antennen, som inneholder mye avansert teknologi. De nåværende produksjonskostnadene er likevel bare halvparten av hva det innledningsvis kostet å masseprodusere terminalene, og SpaceX-president Gwynne Shotwell sier at de venter å halvere kostnadene ytterligere både en og to ganger til i nær fremtid. Nylig ble en milepæl nådd da terminal nr. 100.000 ble sendt ut til en kunde. Ytterligere rundt 500.000 personer står allerede på venteliste. Også disse tallene ventes å stige betraktelig i tiden som kommer.

Underskuddet på salget av terminalene regner SpaceX med å få igjen gjennom abonnementsavgiften, som for tiden er på 99 dollar i måneden, tilsvarende rundt 870 norske kroner. For dette kan brukeren vente seg Internett-hastigheter på rundt 100 Mbps, uansett hvor langt uti ødemarka han sitter og ruger, så lenge han har tilgang på strøm, som det selvsagt er likegyldig om kommer fra et eventuelt strømnett, egne solpaneler eller generatorer.

Selv om Starlink-systemet fortsatt bare opererer i Beta-utgave, eller «better than nothing», som SpaceX kaller det, med sannsynlighet for ujevn forbindelse og sporadiske brudd, har flere brukere målt hastigheter godt over nevnte 100 Mbps. Satellittenes lave banehøyder gir også svært kort forsinkelse, gjerne rundt 20-30 millisekunder, noe som også har mulighet til å bli ytterligere forkortet. Dette er spesielt attraktivt for de som kaster bort livet sitt på å sitte inne og game, og dem er det mange av. Så kort forsinkelse er ikke fysisk mulig med geostasjonære satellitter, på grunn av tiden radiosignalene bruker til og fra denne banehøyden, som er nær 36.000 km.

Med oppskytingen den 14. september har SpaceX skutt opp nesten 1800 Starlink-satellitter, i en voldsom kampanje som startet våren 2019. Det første skallet, på over 1500 satellitter, er på det nærmeste ferdig utbygd, kun et hundretalls satellitter eller så er i skrivende stund fortsatt i ferd med å manøvrere seg på plass i sine endelige baner. I tillegg har en del vært testsatellitter eller ikke fungert.

Starlink-satellittene som er i drift i dag opererer i banehøyder på 550 km, men har etter oppskytingene blitt koblet fra bærerakettene et par hundre km lavere enn dette, og deretter trengt noen måneder på å manøvrere seg på plass ved bruk av egne ionemotorer.

Satellittene i det første skallet kretser i baner med inklinasjon på 53 grader, som er grunnen til at de ikke gir dekning over arktiske eller antarktiske områder. Alle disse satellittene har blitt skutt opp fra SpaceX' to oppskytingsramper i Florida, altså fra Kennedy-senteret eller den meget nærliggende Cape Canaveral. Alle har benyttet SpaceX' Falcon 9-bæreraketter, som vanligvis har skutt opp 60 Starlink-satellitter om gangen.

To av oppskytingene fra Florida, begge foretatt i 2021, med til sammen 13 Starlink-satellitter, samt flere andre nyttelaster, har blitt skutt opp til baner med inklinasjon på hele 97,5 grader. Det er ytterst uvanlig at satellitter sendes opp til polbane fra Florida, siden raketten da først må sendes sørøstover for å unngå å slippe trinn over befolkede landområder, og deretter gjøre en enorm sving sørover for å komme i riktig bane.

En slik reiserute krever selvsagt mye ekstra drivstoff, som går utover nyttelastkapasiteten. Fremtidige Falcon-oppskytinger av Starlink-satellitter til polbaner eller høyt inklinerte baner kommer i all vesentlighet derfor til å foregå fra Vandenberg-basen i California. SpaceX tok for kort tid siden i bruk sitt tredje droneskip som Falcon-rakettenes førstetrinn kan lande på etter bruk. To av disse vil gjennomgående bli stasjonert ved Florida, og ett ved California. Dermed blir det langt mer praktisk enn tidligere for SpaceX å gjennomføre oppskytinger både fra Florida og California. Siden romalderens tidlige år har tilnærmet alle amerikanske polbanesatellitter blitt skutt opp fra Vandenberg. Da kan de sendes inn i ønsket bane uten å kaste bort drivstoff på å svinge på veien.

At det nå likevel var ni færre Starlink-satellitter enn vanlig i toppen av Falcon-raketten skyldes trolig en kombinasjon av at satellittene er tyngre, siden de er utstyrt for laserkommunikasjon, samt at oppskytinger til høyt inklinerte baner i liten eller ingen grad drar nytte av den ekstra dytten man får fra Jordens rotasjon når oppskytingen foregår østover.

Flere andre systemer for å formidle høyhastighets Internett til grisgrendte strøk via satellitter i lave baner er også under utvikling, men enn så lenge er det bare OneWeb som har fått noen opp i bane, tross prosjektets ganske humpete økonomiske historikk (eRomfart 2020-022). Den seneste oppskytingen skjedde faktisk bare noen timer etter Starlink-oppskytingen 14. september. Den foregikk fra Baikonur-kosmodromen i Kazakhstan med en russisk Sojuz/Fregat-bærerakett, kl. 20:07 norsk tid samme dag, med 34 satellitter om bord. Med dette er 322 OneWeb-satellitter skutt opp, av en planlagt konstellasjon på 648. OneWeb kan benytte færre satellitter, siden de kretser i høyere baner, rundt 1200 km, slik at hver satellitt dekker et større areal.