OVER: Ariane 6 tar av fra Kourou i Sør-Amerika.
eRomfart 2024-031, Norsk Astronautisk Forening, 10.07.2024
Dette er en nyhetsartikkel opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Første oppskyting av Europas Ariane 6
Av Øyvind Guldbrandsen
Samtidig som Spania sparket Frankrike ut av fotball-EM ble historiens første Ariane 6-rakett sendt opp i rommet. Selve oppskytingen var vellykket, men etter at rakettens andretrinn var kommet opp i kretsløp var det ikke alt som gikk etter planen.
Oppskytingen av Ariane 6-raketten, som er Europas kraftigste bærerakett, startet fra Kourou i Fransk Guyana i Sør-Amerika kl. 21 norsk tid den 9. juli. 28 minutter etter start passerte for øvrig raketten, som da kun bestod av andretrinnet og nyttelasten, rett over Oslo, i en høyde av over 300 km. Det var det neppe noen som så, siden det fortsatt var dagslys her.
Ariane 6-versjonen med to faststoffmotorer ble benyttet. Ariane 6 vil også skytes opp med fire faststoffmotorer når større kapasitet er nødvendig.
Raketten hadde med seg 18 små nyttelaster, deriblant ni kubesatelitter og to eksperimentelle tilbakevendingskapsler. De øvrige nyttelastene forble festet til andretrinnet. Blant disse var YPSat, hvor YP står for Young Professionals. Satellitten var utviklet av unge nyutdannede, deriblant noen fra Norge, som dermed fikk mulighet til å bli involvert i et ESA-prosjekt. YPSat skulle filme faser av oppskytingsforløpet. I skrivende stund foreligger ikke informasjon om hvordan dette gikk.
Siden dette var en testoppskyting med antatt høy risiko var nyttelastene forholdsvis rimelige, og institusjonene bak fikk transporten opp i rommet gratis. Nyttelastene benyttet bare en brøkdel av bærerakettens kapasitet.
Kubesatellittene ble frigjort puljevis litt over én time etter start i en banehøyde av rundt 600 km, altså det som regnes som lav jordbane. 2 timer og 37 minutter etter start, etter noe under to omløp, var det meningen at andretrinnets Vinci-rakettmotor skulle startes for tredje gang og sende trinnet ned i atmosfæren over Stillehavet, hvor det skulle bli ødelagt. Rett før møtet med atmosfæren skulle de to tilbakevendingskapslene frigjøres. Disse skulle plaske ned i havet. Det var ikke meningen å berge disse.
Det var her noe gikk galt. Vinci-motoren stoppet nesten med en gang etter restarten, og strandet dermed andretrinnet i en rundt 580 km høy bane, hvor det antakelig vil fortsette å kretse noen år. De to returkapslene forble festet til trinnet og fikk aldri mulighet til å gjennomføre oppdraget sitt.
Mesteparten av nyttelasten på denne første Ariane 6-oppskytingen, som bestod av flere små satellitter og andre eksperimenter. Ariane 6 har kapasitet til langt mer nyttelast enn det som var med på denne ferden.
Etter hva som ble sagt på en pressekonferanse etter oppskytingen vil ikke denne glippen få betydning for det videre Ariane 6-manifestet. Neste oppskyting er fortsatt planlagt til desember inneværende år. I 2025 er det planlagt seks Ariane 6-oppskytinger. Dette skal øke ytterligere påfølgende år.
Ariane 6 skal ta over for Ariane 5, som gjorde sin 117. og aller siste ferd ganske nøyaktig ett år tidligere, den 5. juli 2023. Siden den første Ariane 6-oppskytingen kommer fire år senere enn først planlagt har ESA sett seg nødt til å skyte opp noen av sine viktigste nyttelaster med SpaceX' Falcon 9-raketter det året de har vært uten egen bærerakett.
Utseendemessig har Ariane 6 mange likheter med Ariane 5, som debuterte i 1995 og som etter hvert ble en meget pålitelig arbeidshest i det europeiske romprogrammet, selv om den første oppskytingen var fullstendig mislykket. I likhet med den siste versjonen av Ariane 5 har Ariane 6 to trinn som brenner flytende hydrogen og flytende oksygen, med store faststoffmotorer påspent førstetrinnet. Ariane 6 har mindre faststoffmotorer enn Ariane 5, og vil etter behov benytte to eller fire av disse. På denne første oppskytingen ble det benyttet to. Ariane 5 hadde alltid to.
Beskrivelse av nyttelasten.
Ariane 6 var tenkt å være betydelig billigere å produsere enn Ariane 5, for å møte konkurransen fra andre bæreraketter. Hvor godt man har lykkes med dette gjenstår å se, siden programmet og rakettene har blitt vesentlig mer kostbare enn opprinnelig antatt.
Et annet viktig formål med Ariane 6 er økt fleksibilitet. Veksling mellom to og fire faststoffmotorer er allerede nevnt. Den kraftigste versjonen kan sende 21 tonn til lav jordbane og 11 tonn til geostasjonær overføringsbane. I tillegg kommer nyttelastdeksler i to forskjellige lengder. Samt at Vinci-motoren skal kunne startes inntil fire ganger, vel å merke når man har fått funnet ut hva som klikka på denne første ferden. Vinci-motoren på Ariane 5 kunne ikke restartes (motoren på et mindre kapabelt Ariane 5-andretrinn kunne det.) Ariane 6 kan dermed plassere nyttelaster i flere forskjellige baner, til og med på samme ferd.
Mange har påpekt at Ariane 6 var utdatert allerede før den første oppskytingen, siden ingen av delene er gjenbrukbare. Oppskytingene blir dermed mye dyrere enn Falcon 9. Men hadde Ariane vært delvis gjenbrukbar, tilsvarende Falcon 9 ville det bety at Europa bare ville trenge å bygge en ny rakett sånn omtrent hvert annet år, alt for sjelden til å gi europeisk bærerakettindustri, deriblant norske Kongsberg, noe å leve av. Som også er noe av formålet med Ariane-programmet. Samt å gi Europa tilgang til rommet uavhengig av USA, Russland og andre. Av nevnte grunner vil Ariane 6 i all hovedsak skyte opp europeiske, offentlig finansierte nyttelaster.
