Pritsjal skutt opp og koblet til ISS*

Publisert av Øyvind Guldbrandsen den 28.11.21. Oppdatert 09.03.24.

eRomfart 2021-038, Norsk Astronautisk Forening, 28.11.2021

 

Dette er en nyhetsartikkel opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.


Pritsjal skutt opp og koblet til ISS

Av Øyvind Guldbrandsen

  

Den russiske romstasjonmodulen Pritsjal ble fredag 26. november koblet til Den internasjonale romstasjonen ISS. Sammenkoblingen skjedde to dager etter at modulen ble skutt opp fra den russiske Bajkonur-kosmodromen Kasakhstan med en Sojuz 2.1b-bærerakett. Et ubemannet, modifisert Progress-fartøy ble deretter brukt til å manøvrere Pritsjal frem til ISS.

 

Pritsjal-modulen under forberedelser til oppskytingen. Modulen er koblet til et modifisert Progress-romfartøy.


Den kuleformede Pritsjal (Prichal i russisk-engelsk transkripsjon), som betyr brygge på russisk, har hele seks sammenkobligsluker: To aksiale og fire radiale. Det vil si en hver på henholdsvis pluss- og minus-siden av X-, Y-, og Z-aksen. Altså slik de seks sidene på en terning står i forhold til hverandre, om det er lettere å forstå. (Eller kanskje du bare skal se på de vedlagte bildene av den). Modulen er laget for at andre romstasjonmoduler skal kunne kobles til den, uten at disse da trenger å okkupere eksisterende luker på den russiske delen av romstasjonen som i dag brukes av besøkende Sojuz- og Progress-fartøy.

 

Progres M-UM med Pritsjal nærmer seg ISS.


Det er imidlertid uklart hvilken nytte Pritsjal vil få, ettersom det ikke lenger er planlagt noen flere russiske moduler til ISS. Det har gjennom årene vært planlagt flere forskjellige russiske moduler som skulle kobles til ISS, med oppgaver innen blant annet forskning og strømforsyning fra solcellepaneler. De planlagte modulene har i tur og orden blitt kansellert, i hovedsak grunnet utilstrekkelige bevilgninger. Den eneste som har kommet seg opp er Nauka (russisk for «vitenskap»), som ble skutt opp og koblet til ISS i sommer, etter å ha vært under bygging i nærmere et kvart århundre, helt siden før de aller første ISS-modulene ble skutt opp i 1998 (eRomfart 2021-028).

 

Etter sammenkobling med ISS. Sojuz MS-19 i forgrunnen.


Når vi sier «eneste» mener vi da den eneste store, russiskbygde modulen utover Zarja og Zvezda, som ble skutt opp i henholdsvis 1998 og 2000, og som var en forutsetning for at ISS-prosjektet skulle kunne realiseres noe i nærheten av slik det da var planlagt. Zarja og Zvezda er både billedlig og bokstavelig fortsatt en del av ryggraden i ISS. Byggingen av Zarja ble for øvrig betalt av NASA, slik avtalen var, mens oppskytingen ble besørget av russerne selv. Tre mindre, russiske ISS-moduler er også blitt skutt opp til ISS, hvorav den ene ble fjernet i sommer for å gjøre plass til Nauka.

NAUKA-DRAMATIKK
Mens det tilsynelatende gikk relativt smertefritt å få sendt opp og koblet Pritsjal til ISS, var det bare med nød og neppe at Nauka kom seg frem til den samme stasjonen i sommer, etter at den endelig ble skutt opp etter så mange år med kronglete byggeprosesser, modifiseringer, reparasjoner og finansieringsviderverdigheter. Da modulen etter en litt for vinglete uke for seg selv i rommet var nesten fremme ved ISS, hadde den bare drivstoff igjen til ett sammenkoblingsforsøk. Når Progress- og Sojuz-fartøy skal koble seg til er det ikke uvanlig at et eller annet går på tverke, slik at mer enn ett forsøk må gjøres.

Nuakas ferd fra Bajkonur til ISS skal ha vært så nervepirrende at han med ansvaret for Nauka-prosjektet to ganger ble hastet av gårde til sykehus med hjertetrøbbel mens det hele stod på.

Da Naukas sammenkobling endelig var et faktum satte modulen like godt hele ISS på høykant, etter at den begynte å fyre av rakettmotorene sine i vilden sky. Visstnok hadde Naukas datamaskiner bestemt seg for å dra hele modulen vekk fra ISS igjen. De hadde ikke helt fått med seg at koblingen allerede var gjennomført. Men det var den, og koblingslukenes gripemekanismer hadde slett ikke til hensikt å slippe taket.

Dermed ble hele ISS dratt med på en heisatur aldri tidligere opplevd i stasjonen mangeårige historie. Mens NASA etter at det hele var over fortalte omverdenen at ISS var blitt tiltet 45 grader fra sin ordinære stilling, viser allment tilgjengelige telemetridata at hele stasjonen foretok flere fulle rotasjoner før tivolituren var over for denne gang.

NASA og Roscosmos opplyste innledningsvis at styringen ble gjenopprettet etter at man hadde fått kontroll på Nauka igjen. Det er en sannhet med modifikasjoner. Nauka var ikke ferdig med eskapadene sine før drivstoffet om bord var fullstendig brukt opp. Heldigvis var det altså ikke så mye den hadde igjen ved ankomsten, og da dette omsider var tomt var det andre russiske moduler og romfartøy tilkoblet ISS som fikk skuta på rett kjøl igjen.

Selv om NASA og Roscosmos gjorde sitt beste for å snakke dramatikken både ned og bort, var amerikansk presse snart i gang med å spekulere vidt og bredt rundt hva russerne egentlig holdt på med i et multi-multi-milliarddollarprosjekt hvor nitid kvalitetssikring på alle bauger og kanter ellers ligger på et nivå som kan drive enhver involvert til vanvidd.

Den vestlige kritikken ble ikke satt særlig pris på av russerne, som kom med et kontant motsvar: For flere år siden skal en navngitt, amerikansk og selvfølgelig kvinnelig astronaut som deltok på en russisk Sojuz-ferd til ISS ha fått noe som etter beskrivelsen å dømme nærmest kan tolkes om et hysterisk sammenbrudd etter en tid i romstasjonen. Dermed var det bare å pakke sammen og dra hjem igjen for hele Sojuz-besetningen, inkludert russerne, selv om alt var i skjønneste orden med dem.

Historien kom fra det russiske, offisielle nyhetsbyrået TASS, som siterte en ikke navngitt kilde «høyt plassert» i Roscosmos. Mange spekulerer på om dette kan ha vært Roscosmos-sjefen selv, Dmitri Rogozin, som med sine slengbemerkninger i hytt og pine gjennom årene ikke alltid har virket helt stabil selv.

NASA var forbausende spake med sitt motsvar til disse heller oppsiktsvekkende påstandene, og sa ikke stort mer enn noe i retning av at alle utfordringer i ISS har blitt løst gjennom et fortreffelig samarbeid mellom alle de internasjonale partnerne i prosjektet. Med dette henviste NASA primært til Nauka-episoden, ikke til det påståtte mentale sammenbruddet. NASA har uansett som policy å ikke offentlig kommentere medisinske spørsmål vedrørende enkeltastronauter. Dette i sterk kontrast med tidligere i NASAs historie, da omtrent hvert ord og hvert hjerteslag fra astronautene ble kringkastet til halve klodens befolkning.

Den nye policyen er et velment forsøk på å skåne astronautenes private anliggende mot utilbørlig innsyn fra presse og andre irrelevante elementer. Men i dette tilfellet falt det kanskje ikke helt heldig ut, for NASAs bomullsprat gjorde lite for å avkrefte russernes utrolige påstander. En mannlig, amerikansk astronaut som var oppe i ISS samtidig med den aktuelle kvinnelige har imidlertid karakterisert de russiske opplysningene som fullstendig absurde.

Det er tenkelig at NASA i det stille hoppet over noen videre diskusjon som de meget vel kunne ha vunnet, fordi de så for seg at de lett kunne ha blitt dratt inn i et verbalt, offentlig gjørmebad som neppe ville vært til gagn for noen av partene. Så lenge de samarbeider om ISS er NASA avhengige av russerne, og strekker sine diplomatiske evner langt for å opprettholde et best mulig forhold.

Selv om det ikke bare lekker mer eller mindre sanne historier, men også mer og mer luft fra ukjente sprekker i særlig de russiske delene av ISS, har stasjonen etter all sannsynlighet mange gode år igjen. Til tross for det har russerne, gjennom den samme Rogozin, mer enn antydet at de er lei av hele greia, og ønsker å trekke seg ut av prosjektet jo før jo heller.

Det betyr neppe tidligere enn i 2024. Likevel har nok russernes avmålte ISS-entusiasme bidratt til at NASA har godkjent ting som neppe ville vært like greit for noen år siden. Som å ha denne dette russiske filmcrewet innom i oktober (eRomfart 2021-035). Som skal etterfølges av to rike, japanske turister nå i desember.

Nå er dette langt fra første gang såkalte turister, mer formelt kalt ferddeltakere, er innom ISS med Sojuz-fartøy. Første var Dennis Tito, tilbake i 2001. Da skal daværende NASA-sjef Daniel Goldin rett og slett ha vært forbannet over stuntet. Tito, som selv er amerikaner, fikk ikke en gang lov til å bevege seg inn i den amerikanske delen av ISS. I en detaljert, offentlig NASA-rapport fra ISS fra den aktuelle sesongen, beregnet på presse og publikum, var ikke Tito nevnt med ett ord.

NASA så etter hvert at turistopplegget ikke lot seg stanse, og fikk snart en avtale med russerne hvor dette var mer formalisert. Russisk romvirksomhet var sulteforet på offentlige bevilgninger fra egen regjering, og turistinntektene var et kjærkomment bidrag til å holde dem i vigør.

I 2011 fant amerikanerne det fornuftig å parkere romfergene sine for godt. I stedet for noen skarve, private turister overtok da NASA rollen som melkeku for russerne. En ganske god en også. Russerne hadde i alle fall ingen problemer med å gradvis mangedoble billettprisen på Sojuz-ferder til og fra ISS, fra de opprinnelige 25 millioner dollarene. NASA hadde lite valg annet enn å bite tennene sammen og betale, for Sojuz var i mange år eneste måten de kunne få astronautene sine opp i rommet med.
Frem til i fjor, da SpaceX' Crew Dragon endelig kom på, eller i banen.

Dermed var det ny økonomisk tørketid for Roscosmos. President Putin, som aldri har virket hinsides interessert i romvirksomhet, later i hvert fall ikke til å ha fått økt interesse for et prosjekt hvor Russland tilsynelatende er tilbake som annenfiolinist.

For NASA er det i dag åpenbart ganske greit med turister i ISS, det være seg japanske eller andre, så lenge disse bidrar til å holde glørne i live hos Roscosmos, og dermed russerne inne i ISS. Amerikanerne skal til og med få besøk av sin egen gruppe turister tidlig neste år. Brakt til og fra i et Crew Dragon-fartøy. Det blir neppe den siste. På sikt skal jo SpaceX intet mindre enn kolonisere Mars, og da trengs startkapital.

Hvorvidt russerne trekker seg ut av en eventuelt fungerende ISS i 2024 gjenstår å se. Dersom romturistnæringen skulle gå i pluss er det vel liten grunn til å legge ned virksomheten, så lenge ISS kan benyttes som holdeplass.

Roscosmos har uansett gått ut med planer om en egen, nasjonal romstasjon, og viser gladelig opptak av to nye romstasjonmoduler under bygging. Offisielt planlegger Roscosmos å benytte modulene på den nasjonale romstasjonen. Når denne stasjonen eventuelt kommer seg opp er et åpent spørsmål, sett i lys av hvor lang tid det tok å ferdigstille Nauka. Det er også litt merkelig hvorfor Pritsjal i det hele tatt er skutt opp, når dens primære funksjon nettopp er å få moduler tilkoblet. De eneste modulene russerne har under bygging sier altså russerne selv skal til en annen stasjon, som neppe vil bli realisert på mangfoldige år. Det er nærliggende å tro at Rogozin babler om den nasjonale stasjonen for å bryske seg på sitt sedvanlig vis, mens han innerst inne vet at modulene som er under bygging neppe vil ha noe annet sted å gjøre av seg enn på ISS/Pritsjal når de måtte bli ferdige.

 

Illustrasjon av ISS etter tilkoblingen av Pritsjal, som er koblet til ISS' nye russiske modul Nauka. Progress-fraktseksjonen skal kobles fra igjen før Pritsjal kan ta i mot andre romfartøy.


Litt mer om Pritsjal: Denne er nå koblet til enden av, nærmere bestemt til nadir-luken til Nauka, det vil si til luken som peker ned mot Jorden. Det som nå er Pritsjals nadir-luke vil i fremtiden kunne brukes til å ta imot bemannede Sojuz-fartøy, men vil først og fremt bli brukt til å ta imot ubemannede Progress-forsyningsfartøy. Dersom Sojuz er tilkoblet Pritsjal blir tilgangen mellom Sojuz fra resten av ISS blokket under romvandringer fra Nauka. Av sikkerhetsmessige årsaker må resten av Sojuz-besetningen da sitte og trykke i Sojuz-kapselen hele tiden mens romvandringen foregår. Dersom flere russiske moduler skulle bli sendt opp og koblet til ISS, vil disse først bli koblet til den samme nadir-luken, og deretter flyttet over til en Pritsjals sideluker, det vil si radiale luker, med en liten manipulatorarm på Pritsjal.

Samme metode ble brukt på romstasjonen Mir. Der var den kuleformede koblingsseksjonen, med fem luker (fire radiale og en aksial) en integrert del av romstasjonens kjernemodul. Dette fungerte utmerket, men var en sårbar løsning. Skulle man fått behov for å bytte ut kjernemodulen (noe man ikke fikk), ville det vært mye mer komplisert, og antakelig ikke mulig, å flytte over alle de andre modulene til en nye kjernemodul. Mest trolig måtte hele stasjonen ha blitt bygget opp fra grunnen igjen. Det er mindre sannsynlig at bare den kuleformede koblingsmodulen trenger å byttes.

Siden både Pritsjal og de russiske modulene benytter såkalt hybride koblingsluker, som er videre enn enn de som Progress og Sojuz bruker, vil det kreve at en adapterring som i dag befinner seg på Pritsjals nadir-luke først blir fjernet. Rett før Pritsjals ankomst ble et tilsvarende adapter fjernet fra Naukas nadirluke med et Progress-fartøy, som tok det med seg til et destruktivt møte med atmosfæren. Adapterringen gjør at Progress og Sojuz kan koble seg til Pritsjals hybride luke. Skal Progress og Sojuz senere koble seg til Pritsjal må et nytt adapter bringes opp.