Tittelbildet: Ship 31/Booster 13 tar av på den sjette såkalte integrerte Starship-testferden fra Starbase i Boca Chica i Sør-Texas, nøyaktig da oppskytingsvinduet åpnet seg kl. 23:00 norsk tid tirsdag 19. november 2024 (kl. 16 lokal tid). De fleste bildene på denne siden er hentet fra SpaceX' egen direkteoverføring av ferden.
eRomfart 2024-043, Norsk Astronautisk Forening, 20.11.2024
Dette er en nyhetsartikkel opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Sjette Starship/Super Heavy-testferd
Av Øyvind Guldbrandsen
Den sjette testferden av Starship/Super Heavy, eller IFT-6 (Integrated Test Flight), var i all vesentlighet ment å være en gjentakelse av den femte.
Dermed trengte heller ikke SpaceX vente vinter og vår på at luftfartsmyndighetene FAA skulle godkjenne hvert punkt av ferdplanen, siden man kunne resirkulerer mange av de allerede utfylte skjemaene fra forrige ferd, som fant sted bare fem uker tidligere (eRomfart 2024-040).
Noen endinger i planen hadde man likevel gjort. Generelt utsatte man på flere områder Starship for høyere belastninger enn sist, for å teste romfartøyets grenser.
IKKE MECHAZILLA-FANGING
En ting man ikke fikk til å gjenta var den spektakulære fangingen av Super Heavy, altså førstetrinnet, med Mechazilla-armene på oppskytingtårnet. Fire minutter etter start, som fant sted i går kveld kl. 23 norsk tid den 19. november 2024, kom beskjeden om at man i stedet ville styre Super Heavy ned til en kontrollert myklanding i havet mange kilometer utenfor kysten av Texas, hvor oppskytingen hadde skjedd fra. Super Heavy befant seg da fortsatt 97 km oppe, nær det høyeste punktet i banen den fulgte.
Frem til da hadde alt tilsynelatende gått som planlagt. Både oppskytingen med avfyringen av alle de 33 Raptor-motorene, hot stage-frakoblingen mellom Super Heavy og andretrinnet Starship, Super Heavys helomvending og avfyring av 13 av motorene for å returnere til oppskytingsområdet, og frakolingen av hot stage-ringen fra Super Heavy.
Super Heavy myklandet vertikalt og tilsynelatende kontrollert i sjøen. Interessant nok ble SpaceX' direktebilder av landingen kuttet rett før det 71 meter høye trinnet tippet over. Andre kilder viste nettopp dette, og at Super Heavy øyeblikket etter eksploderte i en diger ildkule. Man kan gjette at SpaceX ikke ønsket å bidra til at akkurat de bildene skulle spres på alle nyhetskanaler.
Hvorfor Mechazilla-fangingen ble avlyst er i skrivende stund ikke opplyst, utover at en eller flere av de ganske strenge kriteriene for å forsøke fanging ikke lenger var oppfylt, et sted mellom tre og fire minutter etter start.
RAPTOR-RESTART
Et viktig tillegg på ferden var at man gjorde et nytt forsøk på å restarte en av Raptor-rakettmotorene mens Starship befant seg i sin sub-orbitale bane i rommet. Forrige gang man forsøkte det var på IFT-3, men det ble avlyst fordi romfartøyets stillingskontroll hadde sviktet. På IFT-4 og -5 ble det ikke gjort noe restartforsøk i rommet.
Denne gang, på IFT-6, lyktes man, og en av de seks motorene på Starship ble avfyrt et kort øyeblikk ved T+38 minutter. Drivstoffet ble tilført motoren fra de mindre såkalte header-tankene i Starship.
Å kunne restarte Raptor-motorene i vektløshet i rommet er helt avgjørende for Starship-programmet. Det må gjøres når man skal bringe Starship fra kretsløp tilbake til Jorden, når man skal foreta kurskorreksjoner i rommet, gå inn i bane rundt Månen, lande på Månen osv.
SLANKET VARMESKJOLD
Starship var også modifisert, blant annet ved at noe av varmeskjoldet langs sidene fjernet. Varmeskjoldet dekker i all hovedsak den ene halvsiden av Starship, og SpaceX ønsker å se hvor mye smalere, og dermed lettere, det kan gjøres uten å gå på bekostning av sikkerheten under tilbakevendingen gjennom atmosfæren.
Varmeskjoldet var strippet for 2100 av de i utgangspunktet 18.000 sekskantede flisene. Litt pussig kanskje, var det at man brukte en tidligere generasjon av varmeskjoldet enn på IFT-5. På den annen side testet man flere varmebeskyttende materialer, plassert her og der på Starship.
Starship i ferd med å vende tilbake gjennom Jordens atmosfære, sett gjennom fire av kameraene plassert på romfartøyet. Bildene på venstre rekke viser fra øverst: Ut gjennom bunnen av romfartøyet, fremre høyre flap (aerodynamiske kontrollflate), bakre høyre flap. Hovedbildet er fra et bakover-/nedoverrettet kamera ytterst på fremre, venstre flap. Designet på flapsene og varmeskjoldet rundt var tydeligvis forbedret fra de foregående ferdene, da det ikke sprutet gnister i den grad som før.
LANDING I DAGSLYS
Ytterligere en endring var at oppskytingen fant sted kl. 16 om ettermiddagen lokal Texas-tid i stedet for tidlig på morgenen. Starship foretok således det aller meste at det halve omløpet over Jordens nattside. Til gjengjeld skjedde landingen rett etter soloppgang lokal tid, igjen i Det indiske hav vest for Australia.
På vei ned mot skyene over Det indiske hav.
Det ga naturlig nok langt bedre bilder av tilbakevendingen og landingen enn tidligere, som også var poenget. Foruten flere kameraer på selve Starship, ble landingen i havet filmet fra minst to fjernstyrte kameraer i området. Ett plassert på en bøye veldig tett på, et annet lot til å befinne seg på en flyvende drone noe lenger unna.
Dette var den siste testferden av førstegenerasjon Starship. Fra IFT-7 vil man benytte en forbedret og litt forlenget versjon av både Starship og Super Heavy.
Oppbremsing rett før landing i havet utenfor Australia, sett fra kamera på romfartøyet og fra en drone i området.
Starship 31 ligger og dupper i vannflaten etter endt ferd. Det var ikke planen å berge romfartøyet etter ferden.
Nøkkeldata for nåværende og fremtidige modeller av Starship/Super Heavy. Fra neste ferd (IFT-7) vil man gå over til 2. generasjon Starship. Generasjon 3 vil introduseres senere.
