Fanget: Tittelbildet øverst er et sammensatt opptak av den vellykkede returen og fangingen av et Super Heavy-trinn med oppskytingstårnets Mechazilla-armer under den femte Super Heavy/Starship-testferden. Dette skjedde ved Boca Chica i sør-Texas den 13. oktober og blir av mange sett på som et høydepunkt på romfronten i 2024.
SpaceX' Starship, hvor Super Heavy fungerer som førstetrinn, bærer lovnader og potensiale til å bli et revolusjonerende romfartøy. Ikke bare ved å være historiens kraftigste bærerakett, men enda viktigere ved å være helt gjenbrukbart, lynraskt kunne klargjøres til nye ferder og meget rimelig å operere, spesielt sett i forhold til dimensjonene på farkostene. Egenskaper NASAs romferger aldri helt klarte å innfri.
I et lengre perspektiv skal Starship etter planen også bringe mennesker til andre himmellegemer, først Månen, senere Mars. Å komme dit er ikke enkelt, men fangingen i luften var et vanskelig og risikabelt, men et av flere viktige skritt som SpaceX fikk til med Starship i 2024.
eRomfart 2025-001, Norsk Astronautisk Forening, 03.01.2025
Dette er en nyhetsartikkel opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Bæreraketter og oppskytinger i 2024
Av Øyvind Guldbrandsen
2024 var året da flere nye, store bæreraketter skulle introduseres, til dels etter mange og lange forsinkelser.
VULCAN CENTAUR
Den 8. januar ble den første Vulcan Centaur skutt opp. Nyttelast var månesonden Peregrine, som til forskjell fra bæreraketten ikke oppførte seg helt som den skulle (eRomfart 2024-003 og -001).
Vulcan Centaur er utviklet og eid av det amerikanske selskapet ULA (United Space Alliance), som er eid 50/50 av aerospacegigantene Boeing og Lockheed Martin. Vulcan Centaur skal erstatte disse selskapenes Atlas V- og Delta IV-raketter. Førstetrinnet på Vulcan Centaur har to BE-4-rakettmotorer, utviklet av Blue Origin, og raketten kan etter behov benytte fra null til seks GEM-63XL-faststoffmotorer, som produseres av Northrop Grumman. Vulcan Centaur involverer altså bortimot alt som kan krype og gå av direkte rivaler til SpaceX og deres Falcon-raketter.
Til forskjell fra Falcon skal ingen ting på Vulcan Centaur brukes om igjen. Oppskytingene blir derfor ganske dyre sammenlignet med Falcon, og vil for det meste sende opp nyttelaster fra det amerikanske forsvaret. Der i gården er man ikke så nøye på pengebruken, det er viktigere å ha tilgang på to uavhengige bærerakettsystemer i tungvektsklassen, altså Vulcan og Falcon, og å holde en viss bredde av amerikansk rakettindustri mer eller mindre kunstig i live.
Fjorårets andre Vulcan Centaur-oppskyting fant ikke sted før 4. oktober, da kun med en ballast som nyttlast, siden den opprinnelig tiltenkte nyttelasten, det gjenbrukbare og aerodynamiske ISS-forsyningsfartøyet Dream Chaser, fortsatt ikke var klart. Tydeligvis fant man ikke noe annet vettugt å sette på raketten.
Tredje oppskyting er ventet å finne sted andre kvartal 2025.
Foreløpig er altså ikke oppskytingstakten så voldsomt imponerende. Noe som derimot imponerte var robustheten Vulcan Centaur demonstrerte på den andre oppskytingen. Da falt halve dysen på en av de to faststoffmotorene høyst uventet av, et halvt minutt inn i oppskytingsfasen. Raketten klarte å kompensere for den skjeve og reduserte skyvekraften og sende Centaur-andretrinnet og ballasten inn i den tiltenkte banen rundt Solen.
H3
Den 17. februar dro Japan til med sin nye generasjon tungvektsbærerakett, H3 (eRomfart 2024-010). Dette var ikke første oppskyting av H3, den fant sted i mars 2023, men det var den første vellykkede. Japan fulgte opp med nye H3-oppskytinger i juli og november, også de vellykkede. Også H3 finnes i flere konfigurasjoner. H3 erstatter H2, H2A og H2B, som japanerne har skutt til sammen 65 stykker av siden 1994. Av H2-familien gjenstår kun én H2A-oppskyting, som skal skje i 2025.
ARIANE 6
For mange her i Europa var nok debutoppskytingen av Ariane 6 den 9. juli en minneverdig begivenhet (eRomfart 2024-031 og -010 (nevnt til slutt)). Raketten er en relativt moderat oppgradering i forhold til Ariane 5, Europas til nå kraftigste bærerakett. Et hovedpoeng med Ariane 6 er å redusere prisen sammenlignet med Ariane 5, men det er litt uklart i hvilken grad man har lykkes med akkurat det.
Også med Ariane har et viktig formål vært å holde bærerakettindustrien i vigør, i dette tilfelle den europeiske. Ellers hadde det nok vært vel så økonomisk å bare sende opp nyttelastene med Falcon 9-raketter. Noe ESA også har måttet gjøre ved et par anledninger i 2024, på grunn av forsinkelser med Ariane 6. Det ble kun denne ene Ariane 6-oppskytingen i 2024, men det planlegges et halvt dusin i 2025.
Ytterligere et viktig poeng er at ESA ønsker uavhengig tilgang til en egen bærerakett i tungvektsklassen, skulle tilgangen på andre lands sådanne bli strupet. Det virker det sant sant nok å være liten fare for med Falcon 9 i nærmeste fremtid. Uansett hvor uforutsigbar Elon Musk måtte fremstå, har SpaceX vist seg som en real og på alle måter pålitelig tilbyder av oppskytinger.
På den annen side har man friskt i minne at Russland plutselig trakk tilbake alle kommersielle Sojuz-oppskytinger, også noen som allerede var betalt for. Til og med en hvor nyttelasten (34 OneWeb-satellitter) var levert til Bajkonur, hvor de ble konfiskert. En handling uten sidestykke i romhistorien. Årsaken var kort fortalt uvennskap etter invasjonen av Ukraina. Også tilgangen på kinesiske oppskytinger har mer eller mindre forduftet på grunn av ymse restriksjoner, da innført av Vesten selv.
ANGARA
Mens vi snakker om Russland er det verdt å nevne den første oppskytingen av en Angara-A5 fra Vostotsjnyj-kosmodromen. Den fant sted 11. april, og fikk minimal oppmerksomhet. Vostotsjnyj er anlagt helt øst i Sibir, forsøksvis for å vise Kazakhstan at Russland kan gjøre seg uavhengig av Bajkonur-kosmodromen. Det har bare vært passelig vellykket. Byggingen har strukket seg over tiår og vært hemmet av korrupsjon og ineffektiv ledelse. Utover Angara-A5 har hittil 18 Sojuz-raketter blitt skutt opp fra en annen rampe på Vostotsjnyj.
Angara-A5 er ment å erstatte Proton, som er Russlands kraftigste operative bærerakett, men som det bare gjenstår noen få oppskytinger av. Proton benytter svært miljøskadelig hydrazin som drivstoff, og har bare oppskytingsramper på Bajkonur. Også utviklingen av Angara, som også brukes i versjonen Angara 1.2, har tatt flere tiår. Første oppskyting, fra Plesetsk, fant sted tilbake i 2014. Oppskytingen var vellykket allerede da, men det ble likevel bestemt at oppskytingen fra Vostotsjnyj 10 år senere, kun den fjerde i rekken, også bare skulle være en testferd.
I Østen stiger Angara opp: (bildene over og under) Første gang en Angara A5-rakett ble skutt opp fra den forholdsvis nye Vostotsjnyj-kosmodromen i øst-Sibir var 11. april 2024. Tidligere har tre Angara A5-raketter blitt skutt opp fra Plesetsk-kosmodromen i nordvest-Russland.
Angara A5 er i kategorien kraftig bærerakett, og har løftekraft på rundt 24 tonn til lav jordbane. Angara A5 skal erstatte den omtrent like kraftige Proton, som Sovjetunionen og Russland har benyttet siden 1960-tallet.
Angara produseres i to hovedversjoner. Den andre er Angara 1.2, som er uten de fire påspente sidetrinnene som Angara A5 benytter. Sidetrinnene er av tilnærmet samme type som kjernetrinnet.
Angara A5 kan etter behov benytte forskjellige øvre trinn. Et øvre trinn som forbrenner flytende hydrogen og oksygen er under utvikling, men ligger fortsatt flere år frem i tid. Angaras nedre trinn forbrenner kerosen og flytende oksygen.
NEW GLENN
En rakett som IKKE debuterte i 2024 var den delvis gjenbrukbare kjemperaketten New Glenn, som Blue Origin har hatt under utvikling og bygging flere år på overtid. Førstetrinnet på New Glenn benytter syv BE-4-rakettmotorer, altså samme som Vulcan Centaur benytter to av. Utviklingen av BE-4 har tatt tid, og er en viktig årsak til at både New Glenn og Vulcan Centaur har blitt forsinket. I likhet med Raptor-motorene på Super Heavy og Starship forbrenner BE-4 flytende metan og oksygen.
Jeff Bezos la mye i å få den New Glenn-raketten opp innen utgangen av 2024, og så nesten ut til å klare det, så 2025 vil nok ikke være veldig gammelt før vi ser raketten løfte seg fra Cape Canaveral. En testavfyring på rampen ble gjennomført den 27. desember. Det gjenstår å se om oppskytingen skjer før eller etter den syvende testferden med Super Heavy/Starship. I skrivende stund er oppskytingen av New Glenn satt til 6. eller 7. januar og den syvende Starship-ferden til den 10., men slike datoer endres som kjent lett.
STARSHIP
Også SpaceX' Starship hadde man ved inngangen av 2024 forventninger til skulle komme seg inn i kretsløp i løpet av året. At så ikke skjedde skyldtes at man konsentrerte seg om andre ting, som tilbakevending. Til dels også at SpaceX' vedvarende krangling med luftfartsmyndighetene FAA om å få fortgang i å utstede oppskytingslisenser, noe som igjen bidro til at en frustrert Elon Musk svitsjet fra Demokratene til Republikanerne og ble kompis med påtroppende president Donald Trump.
Men akkurat det er en annen historie. Angående Starship-testferdene ville det rent teknisk vært omtrent null problem å gi det siste puffet for å sette Starship i bane på en av de fire testferdene som ble foretatt i 2024. Problemet ville oppstått i det man hadde hatt et Starship sannsynligvis ute av kontroll i bane rundt Jorden. Om ikke FAA var grinete nok fra før, så... Derfor ble Starship på alle disse ferdene sendt inn i en suborbital bane som brakte dem inn i atmosfæren og ned mot et forutbestemt punkt i havet vest for Australia.
SpaceX var uansett de som imponerte mest i 2024. Høydepunktet var trolig fangingen av det 70 meter store Super Heavy-trinnet med Mechazilla-armene under den femte Super Heavy/Starship-testferden den 13. oktober (eRomfart 2024-040).
FALCON
Også innen mer konvensjonelle oppskytinger imponerte SpaceX. Av 254 orbitale oppskytinger verden over i 2024 (pluss fem mislykkede) stod SpaceX for 134, altså fler enn alle andre til sammen. To var med Falcon Heavy og 132 med Falcon 9, senest den 31. desember. Alle Falcon-oppskytingene plasserte nyttelasten i bane, men på grunn av feil i et andretrinn havnet en hel nyttelast på 20 Starlink-satellitter i en så lav bane at alle satellittene falt ned innen få dager.
Helt konvensjonelle kan man kanskje ikke si at Falcon-oppskytingene er. Førstetrinnet på nesten samtlige raketter ble landet for senere gjenbruk, noe SpaceX fortsatt er alene om å gjøre. Den 4. desember ble et trinn skutt opp og landet for 24. gang, mer enn noe annet Falcon-trinn til nå.
90, eller 2/3 av Falcon-oppskytingene var med SpaceX' egne Starlink-satellitter som nyttelast, alle av typen V2 mini. Ved utgangen av 2024 året var det 6906 Starlink-satellitter i bane, av 7632 totalt oppskutt siden 2018.
ULA OG ROCKET LAB
De amerikanske oppskytingene utover SpaceX var beskjedne fem fra ULA: To Vulcan Centaur, to Atlas V og én Delta IV, som også var historiens siste Delta-oppskyting (eRomfart 2024-025). Det amerikansk-new zealandske selskapet Rocket Lab skjøt i tillegg opp 14 av sine forholdsvis små Electron-bæreraketter. 13 fra en base på New Zealand og én fra Wallops Island i Virginia.
Heller liten og kjapp..: Arkivbilde av en Electron-rakett, som selskapet Rocket Lab har skutt opp 54 vellykkede stykker av siden 2018, hvorav 14 i 2024. Raketten, som er delvis gjenbrukbar, kan skyte små nyttelaster, inntil noen hundre kg, opp i lave jordbaner, inkludert solsynkrone baner, for en relativt billig penge, rundt 5 millioner dollar per oppskyting. Dette er en fordel sammenlignet med større bæreraketter, som kan bringe opp mange små satellitter samtidig, men hvor ikke alle nødvendigvis slippes av i den banen som egner dem best.
De fleste Electron-oppskytingene skjer fra New Zealand, de øvrige fra Wallops Island på USAs østkyst.
Rocket Lab planlegger å skyte opp en større, også delvis gjenbrukbar rakett, kalt Neutron, fra 2025.
KINA
Kina kom på en god nummer to målt i antall oppskytinger, med 66 (pluss to mislykkede), fordelt over et bredt spekter av bæreraketter. Både gamle og nye modeller i den statlige Lang Marsj-serien, samt et halvt dusin modeller bygget av delvis private oppskytingsselskaper, som har poppet opp som paddehatter i Kina de siste årene.
66 var likevel en del færre enn de 100 som statlige CASC (China Aerospace Science and Technology Corporation) forespeilte tidlig i 2024.
RUSSLAND
Russland skjøt opp 17 raketter fra sine tre baser: Plesetsk- og Vostotsjnyj-kosmodromene i Russland og Bajkonur i Kazakhstan. Aktiviteten synker altså jevnt og trutt, fra 25 i 2021, 22 i 2022 og 19 i 2023. I sine glansdager, i den grad det fantes noen som fortjente en slik betegnelse, skjøt Sovjetunionen opp inntil rundt 100 bæreraketter i året.
To av de 17 oppskytingene var med Angara, resten versjoner av Sojuz-bæreraketten. 2024 ble det første året uten Proton-oppskytinger siden raketten debuterte i 1965. Sojuz-raketten tilhører R-7-familien, som også inkluderer blant annet Sputnik-, Vostok- og Molnija-rakettene, og som har vært i bruk siden 1957. Den 4. desember ble R-7 rakett fra Plesetsk nr. 1000 skutt opp, inkludert tre ballistiske tester, i følge Roscosmos. Tar man med de tre andre basene, som fra 2011-2022 også inkluderte 27 oppskytinger fra det europeiske Guyana-romsenteret på Kourou, har mer enn 2000 R-7 raketter blitt skutt opp.
Dette er langt foran neste på listen, som ved utgangen av 2024 var Falcon 9 med 428 oppskytinger, den første i 2010. Tar man med Falcon 1 og Falcon Heavy blir tallet 444.
Ameli: Arkivbilde av en russisk Sojuz 2.1v-rakett. Dette er nok det mest spesielle medlemmet av den russiske bærerakettfamilien R-7. Til forskjell fra alle de andre variantene har ikke denne de fire, kjegleformede hjelpetrinnene rundt kjernetrinnet.
I russisk terminologi betegnes det som er 1. trinnet på Sojuz 2.1v for 2. trinnet på de øvrige variantene, siden dette da brenner lenger enn hjelpetrinnene. På sistnevnte R-7-versjoner starter alle disse fem trinnene samtidig.
I stedet for den 4+4-kamrede RD-108-rakettmotoren (de fire ekstra er svingbare styremotorer) benytter Sojuz 2.1v den 60% kraftigere, enkamrede NK-33-rakettmotoren i 1. trinnet, til overs etter Sovjetunionens kansellerte, enorme månerakett N1. Nyutviklet RD-0110R med fire kamre plassert rundt NK-33 brukes da til styring, i tillegg til å øke skyvekraften med ytterligere 25%. NK-33 skal brukes så langt beholdningen rekker, før man går over til RD-193, en nyutviklet avlegger av RD-170 fra Energia-prosjektet.
Det ble kun skutt opp én Sojuz 2.1v i 2024. Det skjedde i februar, fra Plesetsk-kosmodromen, hvor også alle de foregående 2.1v er skutt opp fra.
Nær utgangen av 2024 ble R-7-rakett nr. 2000 skutt opp siden 1957, ifølge flere kilder.
ELLERS I VERDEN
De øvrige oppskytingene i 2024 er fordelt på Japan (5, + 2 mislykkede), India (5), Iran (4), Europa (3: Ariane 6, Vega og Vega C) og en mislykket fra Nord-Korea. Verken Israel eller Sør-Korea foretok noen i 2024.
I eRomfart 2024-004 finner du en oversikt over oppskytingene som ble foretatt i 2023.
En korreksjon til illustrasjonen: De fire Starship-ferdene var sub-orbitale og ikke tiltenkt å gå inn i kretsløp.
