eRomfart 2020-059, Norsk Astronautisk Forening, 06.12.2020
Bildene tilhører en nyhetsnotis sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Arecibo-teleskopet ødelagt
Av Øyvind Guldbrandsen
Det enorme, ærverdige Arecibo-radioteleskopet ble ødelagt 1. desember, etter at kablene som holdt den 900 tonn tunge instrumentplattformen oppe i lufta røk, slik at den raste ukontrollert ned og smadret store deler av den 305 meter (1000 fot) store primærreflektoren. Noen tilknyttede bygninger ble også skadet av løpske stålkabler som pisket seg gjennom tak og vegger. Ingen mennesker kom til skade.
Teleskopet ble bygget tidlig på 1960-tallet, og i tiårene etter oppgradert flere ganger. Flere banebrytende observasjoner av blant annet pulsarer ble gjort med Arecibo-teleskopet. Det var med god margin verdens største enkeltstående radioteleskop frem til Kinas 500 meter store FAST-teleskop ble innviet i 2016.
Arecibo-teleskopet var også utstyrt for radarobservasjoner, og var fortsatt verdens suverent største og kraftigste radarteleskop da det brøt sammen. Det har blant annet vært brukt til å oppdage is under Merkurs poler og til å observere mange potensielt truende nær-Jorden asteroider.
Teleskopet etter at instrumentplattformen og kablene som holdt den oppe hadde falt ned. (Ricardo Arduengo/AFP/Getty Images)
Teleskopet, som var amerikansk, var anlagt i en naturlig fordypning i et fjellområde på Puerto Rico. Primærreflektoren kunne ikke beveges, til det var den alt for stor. Man dirigerte observasjonsretningen dels ved å vente på at jordrotasjonen svingte teleskopet i omtrent ønsket retning, dels ved å bevege mottaker- og senderutstyret på instrumentplattformen, som hang i fokusområdet over primærreflektoren. Instrumentplattformen var spent opp med kabler som strakk seg mellom tre rundt 100 m høye tårn utenfor primærreflektorens rand.
Man har i mange år slitt med å få tilstrekkelig penger til å drifte teleskopet, noe som har gitt etterslep på vedlikeholdet. Gjennom årene har teleskopet blitt preget av både jordskjelv og orkaner. At noe var alvorlig galt kom for en dag sist august, da en av kablene fra det ene tårnet løsnet. Kabelen falt ned og skadet deler av primærreflektoren. Den 7. november, mens man forberedte installasjon en erstatningskabel, røk en annen kabel fra samme tårn. Denne røk selv om belastningene på den bare var 60% av hva den var konstruert for å tåle. Hver kabel var designet for å tåle flere hundre tonn.
Den første kabelen som falt ned i august lagde en stor revne i primærreflektoren. Reflektoren bestod av nesten 40 000 paneler av aluminium på omtrent 1x2 meter. Hvert panel er perforert av tusenvis av hull og er halvt gjennomsiktige, og vegetasjon kan vokse under dem. (Arecibo Observatory)
Ingeniører konkluderte kort tid senere at det nå ville være for risikabelt å erstatte noen av kablene med nye, siden belastningene på de gjenværende kablene var blitt så store at disse kunne ryke når som helst, med umiddelbart, katastrofalt resultat. I stedet gikk man motvillig inn for en kontrollert riving av teleskopet, for å minimere skader på bygningene rundt. Så langt kom man aldri. Den 1. desember kom tyngdekraften rivningsplanene i forkjøpet, da de siste kablene fra samme tårn røk med få sekunders mellomrom. I samme omgang som instrumentplattformen svingte ned og dundret i bakken nær kanten av primærreflektoren, delvis hengende i kablene fra de to andre tårnene, knakk også de øverste fjerdedelene av alle de tre tårnene av og falt ned i bakken.
Arecibo-teleskopet i 2019, da det fortsatt var helt. Diameteren på primærreflektoren er hele 305 meter, eller 1000 fot, som amerikanerne foretrekker å si. Instrumentplattformen holdes 140 meter oppe i lufta av kabler som strekker seg gjennom toppen av tre tårn med høyde på mellom 81 og 111 meter, avhengig av høyden på åsen de står på. Kuppelen på undersiden av plattformen rommer to sekundærspeil som fokuserer radiobølgene fra den sfæriske (i stedet for parabolske) primærreflektoren til ett punkt. De seks mindre antennene satt opp i triangelmønster i bunnen er til radarformål. En gangbru strekker seg fra kontrollbygningen til instrumentplattformen. Heldigvis var ingen ute og gikk på den da alt raste. (Arecibo Observatory/University of Central Florida)
Foruten den vitenskapelige arven, vil mange huske teleskopet fra James Bond-filmen GoldenEye, og fra filmen Contact, basert på Carl Sagans roman med samme navn, hvor Jodie Foster spiller forskeren som er den første til å oppdage radiosignaler fra en utenomjordisk sivilisasjon.
For øyeblikket virker det tvilsomt om teleskopet vil bli bygget opp igjen, all den tid man etter hvert bare så vidt hadde penger til tilfredsstillende vitenskapelig drift. Men National Science Foundation, som gjennom årene har stått for det aller meste av bevilgningene, tidvis med bidrag fra NASA, sier at det ennå er for tidlig til at man har kunnet ta noen avgjørelse for hva som skal skje videre. Uansett vil bare oppryddingen etter sammenbruddet kreve mye tid og ressurser.
Ved et tilfelle hadde man en drone oppe og inspiserte toppen av tårnet hvor de to kablene hadde sviktet akkurat da de siste kablene røk og teleskopet raste sammen. Opptakene fra dette er inkludert i filmen du finner på Facebook-siden til Norsk Astronautisk Forening.
