eRomfart 2025-001, Norsk Astronautisk Forening, 03.01.2025
Disse bildene tilhører en nyhetsartikkel opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Fanget: Tittelbildet øverst er et sammensatt opptak av den vellykkede returen og fangingen av et Super Heavy-trinn med oppskytingstårnets Mechazilla-armer under den femte Super Heavy/Starship-testferden. Dette skjedde ved Boca Chica i sør-Texas den 13. oktober og blir av mange sett på som et høydepunkt på romfronten i 2024.
SpaceX' Starship, hvor Super Heavy fungerer som førstetrinn, bærer lovnader og potensiale til å bli et revolusjonerende romfartøy. Ikke bare ved å være historiens kraftigste bærerakett, men enda viktigere ved å være helt gjenbrukbart, lynraskt kunne klargjøres til nye ferder og meget rimelig å operere, spesielt sett i forhold til dimensjonene på farkostene. Egenskaper NASAs romferger aldri helt klarte å innfri.
I et lengre perspektiv skal Starship etter planen også bringe mennesker til andre himmellegemer, først Månen, senere Mars. Å komme dit er ikke enkelt, men fangingen i luften var et vanskelig og risikabelt, men et av flere viktige skritt som SpaceX fikk til med Starship i 2024.
Bæreraketter og oppskytinger i 2024
Av Øyvind Guldbrandsen
Ameli: Arkivbilde av en russisk Sojuz 2.1v-rakett. Dette er nok det mest spesielle medlemmet av den russiske bærerakettfamilien R-7. Til forskjell fra alle de andre variantene har ikke denne de fire, kjegleformede hjelpetrinnene rundt kjernetrinnet.
I russisk terminologi betegnes det som er 1. trinnet på Sojuz 2.1v for 2. trinnet på de øvrige variantene, siden dette da brenner lenger enn hjelpetrinnene. På sistnevnte R-7-versjoner starter alle disse fem trinnene samtidig.
I stedet for den 4+4-kamrede RD-108-rakettmotoren (de fire ekstra er svingbare styremotorer) benytter Sojuz 2.1v den 60% kraftigere, enkamrede NK-33-rakettmotoren i 1. trinnet, til overs etter Sovjetunionens kansellerte, enorme månerakett N1. Nyutviklet RD-0110R med fire kamre plassert rundt NK-33 brukes da til styring, i tillegg til å øke skyvekraften med ytterligere 25%. NK-33 skal brukes så langt beholdningen rekker, før man går over til RD-193, en nyutviklet avlegger av RD-170 fra Energia-prosjektet.
Det ble kun skutt opp én Sojuz 2.1v i 2024. Det skjedde i februar, fra Plesetsk-kosmodromen, hvor også alle de foregående 2.1v er skutt opp fra.
Nær utgangen av 2024 ble R-7-rakett nr. 2000 skutt opp siden 1957, ifølge flere kilder. I medfølgende eRomfart, som vi sendte på mail til medlemmene, opplyste vi at over 2800 R-7 raketter var skutt opp. Vi brukte da en kilde som synes å ha ukorrekt informasjon.
I Østen stiger Angara opp: Første gang en Angara A5-rakett ble skutt opp fra den forholdsvis nye Vostotsjnyj-kosmodromen i øst-Sibir var 11. april 2024. Tidligere har tre Angara A5-raketter blitt skutt opp fra Plesetsk-kosmodromen i nordvest-Russland.
Angara A5 er i kategorien kraftig bærerakett, og har løftekraft på rundt 24 tonn til lav jordbane. Angara A5 skal erstatte den omtrent like kraftige Proton, som Sovjetunionen og Russland har benyttet siden 1960-tallet.
Angara produseres i to hovedversjoner. Den andre er Angara 1.2, som er uten de fire påspente sidetrinnene som Angara A5 benytter. Sidetrinnene er av tilnærmet samme type som kjernetrinnet.
Angara A5 kan etter behov benytte forskjellige øvre trinn. Et øvre trinn som forbrenner flytende hydrogen og oksygen er under utvikling, men ligger fortsatt flere år frem i tid. Angaras nedre trinn forbrenner kerosen og flytende oksygen.
Heller liten og kjapp..: Arkivbilde av en Electron-rakett, som selskapet Rocket Lab har skutt opp 54 vellykkede stykker av siden 2018, hvorav 14 i 2024. Raketten, som er delvis gjenbrukbar, kan skyte små nyttelaster, inntil noen hundre kg, opp i lave jordbaner, inkludert solsynkrone baner, for en relativt billig penge, rundt 5 millioner dollar per oppskyting. Dette er en fordel sammenlignet med større bæreraketter, som kan bringe opp mange små satellitter samtidig, men hvor ikke alle nødvendigvis slippes av i den banen som egner dem best.
De fleste Electron-oppskytingene skjer fra New Zealand, de øvrige fra Wallops Island på USAs østkyst.
Rocket Lab planlegger å skyte opp en større, også delvis gjenbrukbar rakett, kalt Neutron, fra 2025.
