Bildet over viser månebilen Pragyan rett etter at den hadde kjørt ned på Månens overflate fra Chandrayaan-3s landingsfartøy Vikram.
eRomfart 2023-016, Norsk Astronautisk Forening, 26.08.2023
Dette er en nyhetsartikkel opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Chandrayaan-3 og Luna 25
Av Øyvind Guldbrandsen
India er sprekkeferdige av stolthet etter at deres nasjonale romorganisasjon ISRO den 23. august 2023 for første gang lyktes i å myklande og operere et ubemannet romfartøy på Månens overflate.
India er dermed den fjerde nasjonen som får til dette, etter Sovjetunionen (1966), USA (1966) og Kina (2013).
Like tilfredse er man på ingen måte i Russland. Deres månesonde Luna 25 styrtet ned på Månens overflate og ble smadret bare fire dager før den indiske landingen. Luna 25 var Russlands første månesonde siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, og det var meningen den skulle myklande den 21. august. Den siste månesonden som ble skutt opp av Sovjetunionen var Luna 24, helt tilbake i 1976, altså 47 år før Luna 25. Luna 24 hadde en betydelig mer ambisiøs oppgave enn Luna 25, og var også en atskillig større suksess. Luna 24 var den tredje i Luna-programmet som lyktes med å bringe prøver fra Månens overflate tilbake til Jorden for undersøkelser.
Chandrayaan-3/Vikram
Den indiske månesonden, som har navnet Chandrayaan-3 (med eller uten bindestrek), skal ikke hjem til Jorden igjen. Men til forskjell fra Russlands Luna 25, som kun bestod av én del (som nå har blitt veldig mange flere), består Chandrayaan-3 av to hoveddeler: En baneseksjon og en landingsdel, sistnevnte med navnet Vikram. Disse ble separert etter at romfartøyet hadde gått inn i kretsløp rundt Månen. Vikram brakte i sin tur med seg en liten sekshjulet månebil kalt Pragyan, som kjørte ned på Månens overflate langs en nedfellbar rampe fra Vikram bare timer etter landingen.
Chandrayaan-3 før oppskytingen. Landingsfartøyet, kalt Vikram befinner seg øverst, orbitalseksjonen (banedelen) nederst.
Landingsstedet til Vikram ligger på 69 grader sydlig breddegrad. Det er lenger fra Månens ekvator enn noe annet romfartøy har myklandet på Månen. De var også meningen at Luna 25 skulle lande på denne breddegraden. Det var åpenbart et poeng for Russerne å være først med å myklande et romfartøy såpass nærme Månens sydpol, som har blitt utpekt som foretrukket lokasjon for fremtidige bemannede månebaser. Dette fordi man har registrert forekomster av vann-is like under de evig skyggelagte overflatene i enkelte sydpolkratre. Også den førstkommende bemannede månelandingen, som kanskje eller kanskje ikke vil skje med NASAs Artemis 3, forhåpentligvis innen få år, skal skje nær sydpolen.
Månen og en del av Chandrayaan-3 fotografert fra månebane av et kamera montert på sonden.
At Chandrayaan-3/Vikram landet “ved månens sydpol”, som en del medier har meldt, er likevel en mild overdrivelse. Til sammenligning befinner Tromsø seg på 69 graders nordlig breddegrad, og de fleste tromsøværinger vil formodentlig bestride at de bor rett ved Nordpolen. Selv om Månen er mindre enn Jorden, med nær eksakt 3/11 (ca. 27%) av radien, befinner Månens sydpol seg fortsatt over 600 km fra Vikrams landingssted.
Stor applaus ved ISROs kontrollsenter da den vellykkede landingen var et faktum.
Uansett hvor langt unna Månens sydpol, den vellykkede landingen er en stor suksess og ikke minst en stor lettelse for ISRO (Indian Space Research Organisation), som tok det veldig tungt da deres første landingsforsøk, med Chandrayaan-2, mislyktes i september 2019. Det har da også vær raust med gratulasjoner fra nær og fjern, blant annet i ymse kommentarfelt hvor det har vært relevant. Men i mindre grad i norske, der slike har eksistert, som heller har vært dominert av frustrasjon over at India tar seg råd til å drive med romfart samtidig som landet i 2022 mottok over 100 millioner kroner i offentlig bistand fra Norge. (Som igjen utgjør godt under enn én dags “forbruk” av det norske bistanden, som i 2022 var på 49,6 milliarder kroner, foreslått økt til 58,5 milliarder for 2023.)
Det første publiserte bildet fra Månens overflate tatt av Chandrayaan-3s landingsfartøy Vikram.
Chandrayaan-3 ble skutt den 14. juli 2023 fra Satish Dhawan-romsenteret på østkysten sør i India med en bærerakett av typen Launch Vehicle Mark-3, også den indisk. Romfartøyet er i det store og hele meget lik Chandrayaan-2, til og med navnet på landingsdelen er det samme, uten noe 2-tall bak. Man kan lure på hvorfor landingsdelen til Chandrayaan-3 ikke heter Vikram-2, som ville virket mer logisk. Det er fristende å tro at ISRO da antar at det blir lettere å få almenheten til å glemme hele den tidligere eksistensen av, og det forsmedelige tapet av “Vikram-1”, som styrtet ned på måneoverflaten, trolig som følge av svakheter i programvaren. Banedelen til Chandrayaan-2 har på sin side vært meget vellykket, og har etter fire år i månebane allerede rukket å fotografere Chandrayaan-3s Virkam nede på måneoverflaten.
Landingsområdet like før og etter at Chandrayaan-3s landingsfartøy Vikram hadde landet. Bildene er tatt fra orbitalseksjonen til Chandrayaan-2, som har kretset rundt Månen siden august 2019. Landingsfartøyet til Chandrayaan-2, som fantasifult nok også het Vikram, styrtet ned på Månens overflate og ble smadret da det forsøkte å myklande i september 2019.
Luna 25
Det må om mulig ha vært enda surere for Russland å miste Luna 25 enn det var for inderne å mislykkes med landingsdelen til Chandrayaan-2 i 2019. Russerne startet planleggingen av sin første månesonde etter Sovjetunionen allerede på slutten av 1990-tallet, da under navnet Luna-Glob. Men som med nesten alle russiske romprosjekter etter Sovjetunionen, har gjennomføringen av Luna-Glom/Luna 25-prosjektet strukket ut i tid i et nesten absurd omfang. Blant få unntak fra denne regelen har vært de mer rutinepregede ferdene med Sojuz- og Progress-fartøy til Mir og senere ISS, romfartøy som ble utviklet lenge før Sovjetunionen gikk i oppløsning.
Teknikere i arbeid med den russiske månesonden Luna 25.
Underveis i utviklingen ble navnet altså endret fra Luna-Glob til Luna 25, for på en måte å koble prosjektet til de mange historiske bragdene til det sovjetiske Luna-programmet. Selv om Luna 25 hadde en del moderne teknologi om bord, inkludert åtte russiske, vitenskapelige instrumenter, var det en relativt liten og enkel sonde sammenlignet med de senere, sovjetiske Luna-sondene. Blant disse var de allerede nevnte Luna 16, 20 og 24, som brakte måneprøver tilbake til Jorden, samt Luna 17 og 21, som hadde med seg fjernstyrte Lunokhod-månebiler som kjørte flere titalls km over flere måneder på Månens overflate. Luna 25 skulle på sin side stå på samme flekken under hele den planlagte ett år lange operasjonstiden og hadde ikke med seg stort andre bevegelige deler enn en arm.
Luna 25 ble omsider skutt opp fra Vostotsjnyj-kosmodromen i øst-Russland med en bærerakett av typen Sojuz 2.1b/Fregat den 11. august 2023 (russisk og norsk tid) og gikk inn i månebane den 16. august. Ferden til Månen tok altså vesentlig kortere tid enn for Chandrayaan-3, som fulgte en mye mer omstendelig og tidkrevende, men litt mindre energikrevende bane.
Oppskytingen av Luna 25 foregikk fra den relativt nye Vostotsjnyj-kosmodromen helt øst i Russland med en bærerakett av typen Sojuz 2.1b/Fregat. Bæreraketten er veldig lik den mye brukte Molnija-bæreraketten, som ble blant annet ble benyttet til å skyte opp den sovjetiske romsonden Luna 9, som i 1966 ble historiens første romfartøyet til å myklande på Månen og sende bilder fra overflaten. En bedrift Russland ikke klarte å gjenta med Luna 25.
Det var meningen at Luna 25 skulle foreta flere banejusteringer i kretsløp rundt Månen før landingen skulle innledes og gjennomføres den 21. august.
Den 19. august meldte Roscosmos kort at en “unormal” situasjon hadde oppstått under utførelsen av en av disse planlagte banemanøvrene. Dagen etter meldte den samme russiske romorganisasjonen at Luna 25 hadde krasjet på Månen. Styrten skjedde antakelig samme dag som denne unormale situasjonen hadde oppstått, og som også hadde ført til at man mistet kontakten med sonden. Trolig var det den nevnte banemanøveren som gikk over styr og sendte romfartøyet inn på en kollisjonskurs mot Månen, to dager før landingen var planlagt å finne sted.
At Luna 25 mislyktes er enda eksempel på degraderingen det en gang så omfattende sovjetiske romprogrammet har opplevd under Russland, noe som for en stor del skyldes en kombinasjon av gradvis mer elendige budsjetter og den omfattende korrupsjonen og inkompetansen som gjennomsyrer store deler av det russiske samfunnet. Luna 25 var faktisk det første russiske romfartøyet noen sinne som er sendt ut av jordbane etter Sovjetunionen. De to andre forsøkene som er gjort, Mars-sondene Mars 96 i 1996 og Fobos-Grunt i 2011, kom ikke lenger enn til lav jordbane.
Nå har riktignok Russland lyktes i å skyte opp to vellykkede romfartøy til Mars: Mars Express med en Sojuz-rakett i 2003 og ExoMars Trace Gas Orbiter med en Proton-rakett i 2016. Da ser vi altså bort i fra de medbrakte landingsdelene, som resulterte i lite mer enn Luna 25 fikk til. Men begge disse sondene, som fortsatt er i operasjon i kretsløp rundt Mars, var bygget av ESA, som med unntak av tvangsekteskapet gjennom ISS har kuttet praktisk talt alt samarbeid med Roscosmos som en konsekvens av den russiske invasjonen av Ukraina i 2022.
