eRomfart 2020-042, Norsk Astronautisk Forening, 12.08.2020
Det omtrent 30 m høye Starship SN5 idet det er i ferd med å ta av på testferden den 4. august, sett fra en drone. Innretningen med tre ben til venstre på bildet er Starhopper, en litt mindre Starship-prototype som ble brukt til testferder i 2019. (SpaceX)
Dette er en nyhetsnotis opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Kort testferd med
Starship SN5
Av Øyvind Guldbrandsen
Den 4. august, bare to dager etter at SpaceX' romfartøy Crew Dragon returnerte fra ISS med astronautene Bob og Doug om bord, gjennomførte en annen avdeling av selskapet den første testflyturen med en fullskala prototype av romfartøyet Starship. Ferden skjedde ved Boca Chica i Texas.
Turen med Starship SN5 (serial number 5), som gjerne refereres til som et «hopp», foregikk som planlagt til en høyde av 150 m før fartøyet landet vertikalt på sine seks utfellbare landingsføtter på en dedikert plass 150 m unna.
Noe materiale fra rampen ble blåst opp i luften da SN5 tok av (til høyre for farkosten). (SpaceX)
Starship skal med tiden erstatte SpaceX' nåværende Falcon 9- og Falcon Heavy-raketter og Dragon-romfartøy for å bringe nyttelast og astronauter opp i rommet. SpaceX-gründer Elon Musk forestiller seg at opptil 100(!) personer skal kunne få plass i og bringes opp i rommet på én enkelt Starship-oppskyting. På de første bemannede ferdene er det dog ikke meningen at mer enn en håndfull personer skal bli med.
De langsiktige visjonene til Musk er å bygge en stor mengde Starship, som skal benyttes til bemannede ferder til Mars, for å kolonisere planeten. Det er fortsatt meningen at 100 personer da skal være med på hver ferd.
Hvor realistisk noe av dette er kan det selvsagt være grunn til å lure på, selv om gjennomføringsevnen til Musk og ikke minst hans mangfoldige ansatte har vist seg imponerende. Starship er stort, men det vil kreve enormt mye å ha livsoppholdsystemer gående for så mange personer over så lang tid som en ferd til Mars vil ta, for ikke å snakke om hva som vil trenges etter landingen på denne kalde, tørre planeten, som det i seg selv ville være en bragd å gjennomføre. På direkte spørsmål er Musk selv noe vag rundt dette, utover å uttale at det antakelig ikke kan være så veldig vanskelig å lage et eller annet system som kan resirkulere ressursene som trengs til å holde passasjerene og besetningen i live og ved god helse under Mars-ferdene.
En indikasjon på at Starship kanskje ikke helt kan regnes som luftslott kom sist april, da NASA valgte en foreslått versjon av Starship som en av tre kandidater til å landsette astronauter på Månen. Etter anmodning fra president Trump tar NASA sikte på å gjennomføre den første bemannede månelandingen siden Apollo 17 (1972) i 2024, det siste året Donald Trump vil være president dersom han skulle bli gjenvalgt i høst. Om dette tidsskjemaet er realistisk er et annet spørsmål igjen, selv om Trump blir gjenvalgt. NASA hadde tatt sikte på en bemannet landing i 2028 da Trump-administrasjonen kom opp med sin kanskje ikke veldig gjennomtenkte beskjed, og vil etter alle sannsynlighet falle tilbake på dette dersom Trump ikke blir gjenvalgt.
Turen foregikk fra SpaceX' test- og konstruksjonsområde i Boca Chica i Texas og gikk opp til en høyde av 150 m. En massesimulator av stål er plassert på toppen av fartøyet (SpaceX)
Starship SN5 var i forbindelse med testferden 4. august utstyrt med én rakettmotor av typen Raptor, som forbrenner flytende metan (CH4) og oksygen (O2). En viktig årsak til at Musk har valgt metan som drivstoff til Starship er at dette vil kunne fremstilles på Mars av karbondioksid (CO2) fra atmosfæren og vann-is (H2O) fra undergrunnen i visse områder.
De første meterne av ferden gikk ganske på skrå, siden Raptor-motoren ikke var plassert midt under raketten, men på en av tre plasser like rundt sentrum, der det er meningen at den innerste klyngen på tre rakettmotorer skal monteres på de ferdige utgavene.
Den første fullskala prototypen av Starship, Mk1 (Mark 1) ble avduket i september 2019. I løpet av vinteren og våren ble både denne og tre påfølgende prototyper (SN1, SN3 og SN4) ødelagt under trykktester, før de kom så langt som å fly.
SpaceX' tidsskjema er meget flytende, og basert på hva som fortløpende skjer under bygging og testing. Men det er ventet at SN5 eller andre Starship-prototyper i relativ nær fremtid skal utstyres med tre Raptor-motorer og testflys til høyder på opptil 20 km. Da vil også den koniske neseseksjonen og aerodynamiske finner være montert på fartøyet.
Operative Starship-fartøy skal benytte seks Raptor-motorer og utstyres med varmeskjold for å kunne returnere til Jorden for senere gjenbruk. For å komme seg opp i kretsløp vil de bli skutt opp med SpaceX' planlagte bærerakett Super Heavy (tidligere kjent som BFR), i tillegg til å bruke egne motorer og drivstoff. Super Heavy skal benytte over 30 Raptor-motorer og ha samme diameter (9 m) som Starship. Kombinasjonen Super Heavy/Starship vil antakelig få en høyde på 120 m.
For å komme fra lav jordbane og videre til Månen og eventuelt Mars er det meningen at Starship skal tankes opp i rommet av andre Starship-fartøy spesielt utstyrt for dette.
Starship var utstyrt med én Raptor-rakettmotor til prøveturen, men skal ha seks på de ferdige utgavene. Seks landingsføtter er i ferd med å svinges ned til riktig landingsposisjon. (SpaceX)
