eRomfart 2020-028 Norsk Astronautisk Forening, 28.04.2020
Dette er en nyhetsartikkel som opprinnelig ble sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Progress MS-14
Av Øyvind Guldbrandsen
Det russiske, ubemannede romfartøyet Progress MS-14 ble skutt opp fra Bajkonur-kosmodromen i Kazakhstan lørdag 25. april kl. 03:51 norsk sommertid (06:51 lokal tid), med nær tre tonn forsyninger til Den internasjonale romstasjonen ISS og de tre romfarerne som for tiden befinner seg om bord. Allerede kl. 07:12, knappe tre og en halv time etter oppskytingen, koblet Progress-fartøyet seg til den bakre luken på den russiske Zvezda-modulen. ISS kretset da i en bane på 417x419 km.
Ombord i Progress var 1350 kg utstyr og tørrvarer, som mat, medisiner og sanitære artikler, 429 liter vann, 46 kg luft under trykk og 700 kg drivstoff som skal overføres til Zvezda-modulen. Progress-fartøyet skal forbli koblet til stasjonen til desember 2020. Før det forlater stasjonen vil det fylles med søppel som vil brenne opp over Stillehavet sammen med resten av fartøyet.
Aerodekselet skyves på plass over Progress MS-14 i en klargjøringshall på Bajkonur-senteret. (Roscosmos)
På bærerakettens nyttelastdeksel var tallet «75» påmalt. Dette hadde en dobbelt betydning: Dette var den 75. Progress-oppskytingen til ISS, derav NASA-betegnelsen ISS-75P, eller bare Progress 75, selv om 166 Progress-fartøy har blitt skutt opp totalt, når man tar med ferder til Mir og Saljut 6 og 7. Men vel så viktig for russerne er det at det i år er 75 år siden 2. verdenskrig ble avsluttet. En begivenhet som kanskje har fått en ufortjent dempet markering, grunnet forsøkene på å redusere spredningen koronaviruset. 25. april, altså datoen da Progress MS-14 ble skutt opp, møttes sovjetiske og amerikanske styrker ved elven Elbe i Tyskland, en fundamental milepæl, etter å ha kjempet seg frem til, og deretter gjennom Tyskland fra henholdsvis øst- og vestsiden. Mindre enn to uker senere, 8. mai 1945, kapitulerte Tyskland.
Bæreraketten med Progress MS-14 rulles på skinner ut til oppskytingsrampe 31. (Roscosmos)
Russerne, som tradisjonelt er ivrige med å markere nasjonale, historiske merkedager, er spesielt stolte av å ha nedkjempet Nazi-Tyskland i det som i Russland vanligvis kalles Den store fedrelandskrigen, og lar aldri en mulighet gå fra seg til å minne i hvert fall seg selv om dette. Fortrinnsvis med et volum som gjør det umulig for andre, aller helst Tyskland, å ikke legge merke til det. Til forskjell fra det bildet ikke minst Hollywood prøver å pådytte oss, fant det aller meste av kamphandlinger og tilknyttet elendighet under krigen sted på Østfronten, altså i all vesentlighet mellom Tyskland og det daværende Sovjetunionen.
Den 9. august 1945, tre måneder etter at Tyskland hadde kapitulert, gikk Sovjetunionen løs på de japanske styrkene i Mandsjuria i Kina, som bare var én del av et enormt område i Øst- og Sørøst-Asia samt i Stillehavet som Japan hadde begynt å okkupere så tidlig som fra 1937.
En Sojuz-2.1a-rakett løfter Progress-fartøyet opp i rommet den 25. april 2020. (Roscosmos)
Mandsjuria-okkupantene ble raskt nedkjempet. Japanske styrker ellers var da allerede i sluttfasen av å bli slått sønder og sammen av amerikanerne, som de hadde kjempet en svært brutal krig mot over store deler av Stillehavet, etter at Japan hadde fått den lyse idéen å angripe Pearl Harbor på Hawaii i desember 1941.
Japan kapitulerte 14. august 1945. Vanligvis er det de amerikanske atombombene over Hiroshima og Nagasaki henholdsvis 6. og 9. august som tilkjennes hovedgrunnen til at den japanske ledelsen ytterst motvillig måtte medgi at krigen var tapt. Men de umiddelbare utsiktene til å i tillegg få sovjetiske styrker veltende inn over de japanske hovedøyene har sannsynligvis spilt en større rolle i den japanske beslutningen enn hva som har vært alment kjent. Utover de mange amerikanske bomberaidene hadde verken amerikanske eller sovjetiske styrker invadert hovedøyene, altså med bakkestyrker, da Japan kapitulerte.
Rett før dem automatiske sammenkoblingen med ISS, bare 3 timer og 20 minutter etter at oppskytingen startet. (NASA)
Fra midten av august og frem til begynnelsen av september 1945 invaderte Sovjetunionen likevel bl. a Kurilene, en da japansk øykjede som strekker seg godt over 1000 km fra Hokkaido (den nordligste av de japanske hovedøyene) og nordøstover til den store Kamtsjatkahalvøya i nordøst-Russland. Kurilene har siden forblitt sovjetiske, senere russiske. Japanerne er fortsatt forbitret over dette, og skal ha reagert med forferdelse da Russland ble brakt inn i det internasjonale romstasjonprosjektet tidlig på 1990-tallet, rett etter Sovjetunionens oppløsning, og i de første reviderte ISS-utkastene så ut til å få modulene sine plassert rett ved siden av den japanske.
I dag er både Japan og Russland sentrale partnere i romstasjonprosjektet, med modulene sine plassert i hver sin ende av stasjonen, med noen amerikanske i mellom. Også Tyskland er relativt tungt inne i ISS, gjennom ESA, som også har en permanent modul (Columbus) i samme ende som den japanske, men på høyre side i stedet for venstre. Eller styrbord i stedet for babord, som man visstnok skal si.
Illustrasjon av ISS' nåværende konfigurasjon, med fire romfartøy tilkoblet. Alternative betegnelser på de tilkoblede Progress-fartøyene er ISS-74P og -75P, siden dette er det 74. og 75. Progress-fartøyet myntet på ISS (International Space Station). Progress er utseendemessig veldig like de bemannede Sojuz-fartøyene, men den separerbare tilbakevendingskapselen, hvor romfarerne sitter, er byttet ut med en fastmontert lasteseksjon som av vekthensyn har tynnere vegger og er uten varmeskjold. Cygnus-forsyningsfartøyene bygges av det amerikanske selskapet Northrop Grumman under kontrakt med NASA. (NASA/ØG)
I det hele tatt deltok nesten alle dagens partnerne i romstasjonprosjektet på en eller annen side eller måte i krigen. Italia, som fant det fornuftig å i tur og orden slåss på begge sider, har bygget både Columbus-modulen og helt eller delvis tre NASA-eide moduler: Node 2 og -3 og forsyningsmodulen Leonardo. De tre førstnevnte betalt av ESA, den siste av den italienske romorganisasjonen ASI selv (Agenzia Spaziale Italiana), som en del av disse organisasjonenes bidrag til ISS-prosjektet.
Leonardo var opprinnelig en gjenbrukbar MPLM-modul (Multi-Purpose Logistics Module), bygget for å bringes opp og ned på samme romfergeferd. Det ble den syv ganger. Men før den åttende ferden ble Leonardo oppgradert til PMM-standard (Permanent Multipurpose Module) og deretter etterlatt permanent på stasjonen.
ESA har også bidratt med fem ubemannede ATV-forsyningsfartøy (Automated Transfer Vehicle), som alle koblet seg til stasjonen på samme sted som Progress MS-14 nettopp gjorde, altså den bakre, russiske luken. Japanerne har derimot sørget for at deres foreløpig åtte HTV-forsyningsfartøy (H-II Transfer Vehicle) har koblet seg til i en av lukene i fremre, altså motsatt ende av stasjonen.
