Bildet over viser Den internasjonale romstasjonen ISS i bane rundt Jorden, ett av ytterst få romfartsprosjekter hvor Vesten vil fortsette å samarbeide med Russland tross sistnevntes invasjon av Ukraina den 24. februar 2022.
eRomfart 2022-004, Norsk Astronautisk Forening, 26.02.2022
Dette er en nyhetsartikkel opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Russlands invasjon av Ukraina
Av Øyvind Guldbrandsen
Vestlige ledere er samstemte i at torsdagens russiske invasjon av Ukraina må få konsekvenser, i form av vidtgående og dyptgripende sanksjoner mot Russland. USAs President Joe Biden har uttalt at dette blant annet vil gå ut over russisk romvirksomhet.
NASA har på sin side sagt at deres samarbeid med den statlige, russiske romorganisasjonen Roscosmos inntil videre fortsetter som før.
Inntil vi vet mer om de kommende sanksjonene kan det være verdt å ta en titt på et aktuelt utvalg av samvirke mellom russisk og andre lands romvirksomhet:
Nima Shainian
I begynnelsen av februar 2022 ble det offentlig kjent at Nima Shahinian, som er norsk statsborger, trener til en romferd i et russisk Sojuz-romfartøy. Ferden skal etter planen finne sted i slutten av 2023 og gå til Den internasjonale romstasjonen ISS. Dersom den finner sted som planlagt blir Shahinian etter all sannsynlighet første nordmann i bane rundt Jorden. Planen inkluderer også en romvandring utenfor ISS.
Nima Shahinian, iført en Sokol-trykkdrakt, foran en Sojuz-simulator i treningssenteret i Stjernebyen utenfor Moskva.
Romferden skal finne sted i privat regi, og involverer verken ESA eller NASA direkte, utover at begge de nevnte organisasjonene er med i ISS-prosjektet.
Det er foreløpig uvisst hvilken betydning de siste dagers begivenheter i Ukraina vil ha for ferdplanene.
Det har lenge vært gjengs oppfatning at første nordmann i bane rundt Jorden ville bli sendt opp i regi av ESA, da i samarbeid med NASA og/eller Roscosmos, siden det ikke eksisterer noe selvstendig, europeisk bemannet romfartøy. ESA er for tiden i gang med en prosess hvor en gruppe yrkesastronautkandidater skal velges ut, som meget vel kan komme til å inkludere en nordmann. I så måte taler det til fordel for Norge, som har vært ESA-medlem siden 1987, at det ikke har blitt valgt ut nordmenn til noen av ESAs tidligere astronautgrupper.
Utdannelsen av en yrkesastronaut tar normalt flere år, etter at kandidaten er valgt ut, og vedkommende kan komme til å måtte vente i enda flere år på selve romferden. Det er mye lenger enn det tar å trene opp en astronaut som selv betaler for, eventuelt får sponset romferden sin av private aktører.
NASA godtok i 2021 formelt at ISS kunne få kortvarige besøk av betalende passasjerer. Det planlegges et slikt besøk via et Crew Dragon-fartøy fra SpaceX i løpet av 2022, og det har allerede skjedd med Sojuz-fartøy, senest med Sojuz MS-20 sist desember, da japanerne Yusaku Maezawa og Yozo Hirano besøkte ISS i 12 dager. Besøkene til forløperne, særlig til den første såkalte romturisten, Dennis Tito, som ble skutt opp til ISS i Sojuz TM-32 tilbake i 2001, var meget upopulære hos NASA-ledelsen.
Den internasjonale romstasjonen
Det har vært viktig for den skrinne økonomien til Roscosmos at organisasjonen har fått i orden tillatelse til å skyte opp private passasjerer til ISS etter at Crew Dragon ble operativ i 2020. I det foregående tiåret, siden romfergen ble pensjonert i 2011, hadde Roscosmos setene fulle med yrkesastronauter fra særlig NASA, men også ESA og JAXA (Japan), som hadde lite annet valg enn å betale godt for å få brakt besetningsmedlemmene sine til og fra ISS.
Med Crew Dragon i bruk forsvant denne inntektskilden, samtidig som antall Sojuz-ferder gikk ned fra fire til to i året, i hvert fall midlertidig.
Det er for øvrig verdt å merke seg at Sojuz-romfartøy i alle år har benyttet møte- og sammenkoblingssystemet KURS, som bygges i Ukraina.
Nå er det bare en måneds tid til NASA-astronaut Mark Vande Hei skal returnere til Jorden fra ISS i Sojuz MS-19. Denne seteplassen betaler ikke NASA for, plassen får Vande Hei gjennom en bytteavtale mellom NASA og Roscosmos, hvor man utveksler et likt antall seteplasser, i første omgang i henholdsvis Sojuz og Crew Dragon, senere også i Boeings sterkt forsinkede CST-100 Starliner, når enn det romfartøyet måtte komme i drift. Antakelig i 2023. Avtalen skal bidra til å sikre at det alltid er minst én russer og én amerikaner i ISS, slik det har vært siden romstasjonen ble permanent bemannet i 2000. Dette selv om ett lands romfartøy skulle bli satt på bakken av tekniske eller andre grunner.
Policyen med å alltid ha én eller flere romfarere fra hver blokk i ISS er ikke bare politisk begrunnet. Sikkerhetsmessig er det viktig at personer med inngående opplæring i både den russiske og i den amerikanske delen av ISS er om bord, skulle noe skje.
President Biden utløser sikkert tilløp til jubel blant alle som mener, selvsagt med all grunn, at Russland må straffes for ugjerningene i Ukraina, og at den russiske romindustrien vil være blant det som blir rammet. Dette blant annet fordi ekportstans til Russland av databrikker og andre høyteknologiske komponenter ikke bare vil ramme produksjon av avanserte våpen, men også av bæreraketter, satellitter og romfartøy. Inkludert de som drar til ISS.
NASA er mer pragmatiske. Både der og i Roscosmos vet man alt for godt at man er avhengige av hverandre for at romstasjonen skal kunne overleve og driftes videre. Blant flere ting kan vi nevne at den russiske delen av ISS får mesteparten av den elektriske strømmen fra de amerikanske solcellepanelene. Mens banen til hele romstasjonen i all vesentlighet blir opprettholdt gjennom avfyringer av russiske Progress-forsyningsfartøy. Mye annen kontroll av ISS skjer også fra den russiske delen. Roscosmos-sjef Dmitri Rogozin er kjent for å snakke uten filter, men han har kanskje et poeng når han spør om amerikanske politikere vil risikere at ISS ramler ukontrollert ned i USA. Eller i Europa.
Bærerakettene Antares og Atlas
Blant de ubemannede romfartøyene som bringer forsyninger opp til ISS er Cygnus, som bygges av det amerikanske selskapet Northrop Grumman og skytes opp fra Wallops Island på den amerikanske østkysten med bæreraketter av typen Antares.
Førstetrinnet til Antares bygges i Ukraina, av selskapet Yuzmash, og benytter to rakettmotorer av typen RD-181, som bygges av det russiske selskapet Energomash. Energomash har utviklet og bygget det meste av sovjetiske og russiske rakettmotorer gjennom tiden.
RD-181 er en variant av RD-180, men med ett i stedet for to brennkamre og dyser. RD-180 brukes i den amerikanske Atlas V-bærerakettfamilien, som skal fases ut i 2025 og innen da være erstatt av Vulcan Centaur, med rakettmotorer fra Jeff Bezos' selskap Blue Origin. Utfasingen skjer etter at amerikanske myndigheter satte en sluttdato for innkjøp av flere russiske rakettmotorer som følge av Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014.
To russiskebygde RD-181-rakettmotorer i enden av det ukrainskbygde førstetrinnet til en amerikansk Antares-bærerakett, som brukes til å skyte opp Cygnus-romfartøyene til ISS.
En tredje variant, RD-170, med fire brennkamre og dyser, ble benyttet i Sovjetunionens superkraftige Energia-bærerakett og i de ukrainskbygde Zenit-rakettene, som vi husker fra Sea Launch-eventyret, hvor Røkkes firma Aker Solutions var en betydelig deltaker. Alle de nevnte variantene bygges av Energomash.
United Space Alliance, som eies av Lockheed og Boeing, har allerede kjøpt inn og lagret alle RD-180 rakettmotorene de har fått tillatelse til å benytte. Litt verre er det med Northrop Grumman, som bare har fire rakettmotorer på lager, nok til kun to Antares-oppskytinger.
Cygnus-romfartøyet er såkalt bærerakettagnostisk, det vil si at det kan benytte tilnærmet alle typer tilstrekkelig kraftige bæreraketter. Dette kom til nytte etter en mislykket oppskyting i 2014, da romfartøyet måtte skytes opp med Atlas V et par ganger, før en modifisert Antares-rakett var klar. Det var da man byttet fra NK-33 til RD-181 i førstetrinnet. NK-33 ble bygget på 1960- og 70-tallet til de enorme, sovjetiske N-1 bærerakettene, som skulle sende kosmonauter til Månens overflate. Motorene hadde stått på lager siden N-1/L-3 ble kansellert, før de ble sendt til USA, pusset opp, omdøpt AJ-26 og installert på Antares.
Om flere Antares-raketter ikke lar seg skaffe er det ikke mange alternativer man har for å sende Cygnus-fartøy opp i bane. Alle de resterende Atlas V- og Delta IV-rakettene er fullbooket. Vulcan Centaur er som så mye annet veldig forsinket. Da gjenstår Falcon 9-raketten til rivalen SpaceX. Falcon 9 brukes allerede til å skyte opp ISS-forsyningsromfartøyet Cargo Dragon, som også bygges av SpaceX. Antakelig blir det enklere å bare lempe hele lasten over fra Cygnus til Cargo Dragon. Uansett mister NASA da fordelen av to uavhengige, amerikanske romfartøy for å bringe forsyninger til ISS.
ExoMars
I september 2022 skal ESAs Mars-sonde ExoMars 2022 etter dagens planer skytes opp fra Bajkonur i Kazakhstan med en russisk Proton-bærerakett. Romsonden har med seg kjøretøyet Rosalind Franklin, som skal kunne bore ned til to meter under overflaten for å lete etter spor av tidligere liv på Mars. Ingen tidligere Mars-rovere har kunne bore i nærheten så dypt under overflaten.
ESAs ExoMars-rover Rosalind Franklin montert oppå den russiske landingsplattformen Kazachok under en test i Cannes.
ExoMars er et europeisk flaggskipprosjekt hvor Roscosmos er tungt involvert. Også her skulle man umiddelbart tro det er uaktuelt å kutte ut den russiske deltakelsen. Det er mulig man kunne byttet til en vestlig bærerakett, men neppe uten en prisøkning og at man da går glipp av høstens tolv dager lange oppskytingsvindu. Det neste åpner seg ikke før i november 2024. Det vil være 15 år etter det opprinnelig tiltenkte oppskytingsåret, som var relativt konservative 2009 da prosjektet ble igangsatt i 2001. Deretter har det fulgt et utall av utsettelser.
Banedelen til ExoMars-prosjektet, ExoMars 2016, bedre kjent som Trace Gas Orbiter (TGO), ble skutt opp i 2016, også den med en Proton-rakett, og har allerede begynt å dra på årene. Det er TGO som skal sørge for mesteparten av kommunikasjonen mellom Jorden og Rosalind Franklin, og man vil nødig at den svikter før roveren er der den skal.
Enda verre enn å bytte bærerakett vil det sannsynligvis være å bygge en ny plattform som skal myklande roveren på Mars-overflaten. Den nåværende er bygget i Russland, og bærer foruten roveren selv, navnet Kazachok.
OneWeb
OneWeb er et annet prosjekt med både russisk og vestlig deltakelse. Det skal bestå av en konstellasjon av 648 operative satellitter i lav jordbane, hvorav 428 allerede er skutt opp, alle med russiske Sojuz-bæreraketter. Så langt er 13 oppskytinger foretatt, seks fra den nye Vostotsjnij-kosmodromen i øst-Sibir, resten fra Bajkonur i Kazakhstan og fra Kourou i Fransk Guyana. Satellittene skal formidle høyhastighets Internett til brukere over mer eller mindre hele kloden. Det er med andre ord en konkurrent til SpaceX' Starlink, selv om begge hevder at de henvender seg til litt forskjellige markeder.
Systemet, som allerede har gått bankerott én gang, er delvis finansiert av britiske myndigheter, delvis av de indiske konglomeratet Bharti Global. Selve satellittene bygges i Florida. Og skytes altså opp, rundt 34 om gangen, med russiske bæreraketter.
Det at det er en oppskytingsrampe for Sojuz-raketter i Kourou i Fransk Guyana i Sør-Amerika er også en ting som kan vise seg innfløkt å håndtere i disse tider. Kourou er best kjent som oppskytingsbasen for de europeiske Ariane-rakettene. Kapasiteten til Sojuz fyller det store gapet mellom Ariane 5 og de mindre Vega-rakettene.
En ladning på over 30 amerikanskbygde satellitter i det britiske OneWeb-systemet monteres på toppen av et russiskbygd Fregat-trinn, som igjen skal skytes opp med en russiskbygd Sojuz-bærerakett.
