Ildregn: Mange videoer publisert på sosiale medier viste fragmenter av Starship regne over Karibia rett etter oppskytingen.
eRomfart 2025-004, Norsk Astronautisk Forening, 17.01.2025
Bildene tilhører en nyhetsartikkel opprinnelig sendt på epost til medlemmer av Norsk Astronautisk Forening. Dersom du ikke er medlem, men ønsker å motta disse epostene og nyte godt av våre øvrige tilbud, kan du melde deg inn via vårt elektroniske innmeldingsskjema.
Starship eksploderte på Testferd 7
Av Øyvind Guldbrandsen
Som nevnt i forrige eRomfart (2025-003) foretok SpaceX sin syvende testferd med Starship/Super Heavy samme dag som Blue Origin gjennomførte den første oppskytingen av deres store bærerakett New Glenn.
Som de fleste vel har fått med seg nå gikk Testferd 7 veldig bra i noen minutter, men endte mer dramatisk enn SpaceX nok hadde håpet på, som en veldig iøynefallende, horisontal regnskur av glødende metall og chemtrails (sic) over Karibia. Videoklipp av dette, de fleste tatt av turister med vertikale mobiler på Turks- og Caicosøyene, en liten øygruppe rett øst for Cuba, spredte seg fort på sosiale medier og deretter over til mainstream media, som fant bildene, og koblingen til en “mislykket Elon Musk-rakett” festlig nok til at det var bryet verdt å nevne.
Oppskytingen av Booster 14/Ship 33 på Starship Flight Test 7 startet den 16. januar 2025 kl. 23:37 norsk tid (16:37 lokal tid). Som på alle foregående testferder med Starship, både med og uten Super Heavy, skjedde oppskytingen fra Starbase ved Boca Chica i sør-Texas.
Det som gikk bra på ferden var returen av førstetrinnet Super Heavy tilbake til oppskytingstårnet på Boca Chica, der det ble fanget av Mechazilla-armene på oppskytingstårnet. Dette var andre gangen SpaceX lyktes med dette, på tredje forsøket. Under Testferd 6 sist november ble forsøket avlyst fordi essensielt utstyr på tårnet var blitt skadet av flammene da Starship/Super Heavy tok av. Det var altså ikke raketten det var noe galt med. Før Testferd 7 var bedre beskyttelse installert.
Et kamera på en av Starships aerodynamiske kontrollflater viser frakobling av Super Heavy. Som du ser skjedde dette i en høyde av omtrent 66 km. På grunn av farten trinnet hadde fortsatte det opp til en høyde av 91 km før det begynte å falle nedover.
Interessant nok gikk SpaceX for en retur på Testferd 7, selv om én av de 13 Raptor-motorene som skulle sende Super Heavy tilbake ikke restartet etter frakoblingen mellom Super Heavy og Starship (de øvrige 20 motorene, hvorav en gjenbrukt fra Testferd 5, ble som vanlig kun brukt under oppstigningen.) Det vitner om tilliten SpaceX har til marginene i systemet. Alle 13 motorer lyste imidlertid opp da siste fase av oppbremsingen startet i rundt 1 km høyde, før trinnet elegant og fullt kontrollert gled inn mot tårnet, der det ble fanget og hengende og dingle over bakken, syv minutter etter start.
Selv for de med høy puls varte ikke jubelen mange hjerteslagene før det kom indikasjoner på at Starship hadde problemer, da en av dennes seks Raptor-motorer sloknet rundt T+7:40. Deretter slokket i tur og orden ytterligere fire, før all telemetri så ut til å opphøre rundt T+8:26. Da viste figurene på direkteoverføringen at kun én enkelt Raptor vakuum-motor (RVac) fortsatt var i funksjon. Om dette var korrekt er uvisst, men motoren ville uansett vært til liten nytte. Tre av Starships motorer er av versjonen RVac. De har større dyse for å optimalisere effekten i vakuum, men kan ikke svinges for å balansere romfartøyet. Med bare én slik motor gående ville Starship raskt begynt å tumle.
Antakelig var det også det som skjedde. Men det kan ikke ha blitt veldig mange kollbøtter. Bilder fra bakken, også de fra mobilamatører, viser at Starship eksploderte rundt 11 minutter etter start, i en enorm gassky ikke ulik hva vi husker fra særlig IFT-2, som var betegnelsen SpaceX fortsatt brukte på testferdene da.
Super Heavy på vei tilbake til Boca Chica, rett før 13 av de 33 Raptor-motorene tente for å fullføre siste fase av oppbremsingen.
Antakelig var det romfartøyets eget selvdestruksjonssystem som ble utløst. Det skal hindre at Starship deiser ned på bakken i ett stykke og effektivt tilintetgjør hva enn det måtte treffe. I dette tilfellet ville antakelig det vært det beste, for med den kursen Starship hadde ville det neppe forstyrret annet enn noen bølgetopper ute i Atlanterhavet. I stedet fikk vi tidenes mest glitrende haglskur av rustfritt stål og keramiske varmefliser, som tvang luftfartsmyndighetene FAA til å umiddelbart omdirigere et antall fly i nærheten til andre flyplasser eller begynne å fly i sirkel utenfor nedbørsområdet, inntil det spesielle uværet hadde gitt seg.
Da tallverdiene på direkteoverføringen sluttet å oppdatere viste høyden 146 km og hastigheten 21.317 km/t. Det er praktisk talt samme høyde motorene har blitt stanset på de tre foregående testferdene, men bare 87% av hastigheten på rundt 24.500 km/t. Selv om romfartøyet hadde forblitt intakt, som det altså på ingen måte ble, ville det med denne farten ikke hatt noen mulighet til å nå bort til landingsstedet i østkanten av Det indiske hav, der flere flytebøyer lå og ventet i duppende forventning, med Starlink-antennene oppkoblet og kameraene klare til å dokumentere nedkomsten som aldri skjedde.
Musk var raskt ute med en lettvint kommentar til utfallet av ferden: “Suksess er usikkert, underholdning er garantert”. Som også gjenspeiler mye av SpaceX' etter hver velkjente filosofi, som få tør å kopiere. Den kan omtrent beskrives: “Test hyppig, test og overskrid grenser, gjør feil, men lær av dem og gå raskt videre.” For SpaceX har dette vært en oppskrift som har fungert forbløffende bra, selskapet har på drøye to tiår snublet fra dyp startgrop til rundevis foran alle det er naturlig å sammenlignes med.
Glødende luft mellom Raptor-rakettmotorene.
Utover Super Heavys suksess var nok ferden likevel en skuffelse, særlig innad i SpaceX, som hadde forberedt mange nye tester på ferden. Deriblant en rekke ting med varmeskjoldet. Samtidig har nok vi som følger med utenfra blitt bortskjemte med å se stødige fremskritt omtrent fra ferd til ferd. Det ble det lite av denne gangen.
SpaceX hadde lagt opp til en ferdprofil temmelig lik de par-tre siste, men føyd til utplassering av ti modeller av neste generasjon Starlink-satellitter, Starlink V3. Disse er for store til å bringes opp med annet enn Starship. Satellittene skal dyttes ut, én om gangen, gjennom en spalte i Starship av en mekanisme kalt Pez-dispenser, navngitt etter sukkertøydispenseren. En annen beskrivelse kan være en sparebørse i revers. Dører som åpnes i lasterommets fulle lengde ligger lenger frem i tid. Satellittmodellene ville fulgt Starship på den sub-orbitale banen og brent opp over Det indiske hav.
Den største endringen var at dette var første Starship V2 (Version- eller Block 2), med drivstofftanker som rommer hele 1500 tonn drivstoff, mot 1200 på V1. Siden V2 samtidig er beskjedne to meter lengre enn V1 er lengden på lasterommet redusert. Elektronikk og datasystemer er helt nytt på V2, plassering og utforming av de fremre aerodynamiske finnene justert. Samt mye annet. Første ordentlige test av alt dette forskyves nå til Testferd 8. Samtidig blir første forsøk på å fange Starship med Mechazilla forskjøvet til tidligst Testferd 9. Super Heavy var for øvrig av den gamle sorten. Super Heavy V1 (Booster 14) med Starship V2 (Ship 33) hadde en høyde på 123 meter.
Fanging av Mechazilla-armene på det samme oppskytingstårnet raketten hadde forlatt knappe syv minutter tidligere. De siste par hundre metrene er det bare de tre midterste Raptor-motorene som brenner.
I et lengre perspektiv vil uhellet neppe utgjøre mer enn en tilfeldig fartshump i SpaceX' race etter å gjøre liv multiplanetarisk. Det er i hvert fall hva Musk har instruert selskapet sitt til å fortelle hva som er dets ultimale mål. Erfaringsmessig er SpaceX raskt ute med å finne og utbedre problemene de skaller inn i. Det gikk bare noen timer før Musk opplyste at det hadde vært drivstofflekkasje som førte til fatalt overtrykk i rommet over motorseksjonen, og at løsningen, foruten økt sikring av rørene, vil være bedre ventilasjon, samt installering av brannslukkingsystemer her. Direktevideo fra Starship viser antydning til flammer ut av romfartøyet under den bakre, høyre aerodynamiske kontrollflaten. Samt at tanken med metandrivstoff begynte å tømmes tydelig raskere enn oksygentanken. Dette er ting man ikke ønsker å se på en slik ferd.
Omtrent samtidig ble vi fortalt at Testferd 8 ikke burde bli forsinket utover neste måned (februar). Det sikkert teknisk mulig, men neppe garantert. Det eneste garanterte er at FAA neppe vil være like ivrige med å godkjenne neste ferd. Før noen kubikk skjemaer er godkjent, krysset, stemplet, signeret. Igjen er det nok der det seigeste hinderet ligger.
Men nå skal kompis Trump innsettes som president. Med Musk som skyggepresident, skal man tro deler av media rett. Det får hver enkelt vurdere hvilken tiltro man skal tillegge. Men vi kan få en interessant test av hvor nyttige disse mer og mindre offisielle titlene blir til å slepe SpaceX gjennom FAA-byråkratiet.
